– Det er veldig spennende å skrive om de som ikke vekker sympatien vår. Det har alltid irritert meg at de jentene som er utenfor på film er mislykkede på en vellykket måte. De er akkurat passe søte og sårbare og er en reklameplakat for å bli reddet. Den avskyelige taperen som støter andre bort og fra seg, er alltid en gutt. Jeg ville slå et slag for de avskyelige jentetaperne. De som var tjukke, sosialt uintelligente, og som skremte alle bort.

I debuten hennes, novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen, skildres flere slike jenter. Karakterene har alltid en sterk vilje, men er dårlige til å forstå verden rundt seg. Det er en farlig kombinasjon.

– Jeg har kanskje selv alltid hatt et litt for rikt indre liv. Jeg har en veldig god fantasi som kan holde meg våken om natten. Jeg er glad for det, men det tar også mye plass. Jeg kan bli sliten av det.

Blir det tekst ut av det, da?

– Ja, ofte, men ikke alltid. Jeg har hatt en del gjennomgangsfigurer  som jeg ikke har skrevet noe særlig om, men som bare er der for å underholde meg selv.

Litt som en voksen fantasivenn?

– Nei, ikke en venn, men en som du kan lage en film om i hodet, hvis du kjeder deg.

Og du kjeder deg ofte, eller?

– Nei! Det skjer hele tiden spennende ting, både inni og utenfor hodet mitt. Men jeg lever meg  veldig inn i dem jeg skriver om, og alt de føler, føler jeg. Heldigvis er det lett å komme seg ut av det. Det er jeg som har skrevet  det, men de er ikke meg. Det er ofte mine karaktertrekk, bare trukket ut i det ekstreme.

Kjos Fonn mener selv at hun er langt mer normal enn karakterene sine.

– I tenårene derimot … Man kan si mye dårlig om tenårene, men man har i hvert fall et ønske om at noe skal skje. Det viktigste er ikke om du gjør noe bra, men at du gjør noe. Det er det samme for  de tenåringene jeg skriver om, og det kan jeg kjenne meg igjen i.

– For eksempel leste jeg Bitch av Elizabeth Wurtzel, en amerikansk feminist, da jeg var 15 år gammel. Jeg var sulten på verden og syntes alt var dødt og kjønnsløst. Jeg ville ha urkreftene i spill. Så jeg utviklet en slags nettingstrømpe-feminisme, hvor man skulle erobre verden ved å være mest mulig kvinnelig. Jeg hadde en hjemmelaget plakat på rommet mitt hvor det stod «alltid fucke opp».

15 år og klar for å erobre verden. I ettertid har hun reflektert mye over hvordan hun og andre oppførte seg i tenårene.

– Jeg tror tenårene er en tilstand hvor man søker aksept for den man er ved å være en helt annen. Man kan bære det nye og voksne ved seg som et barn med  en karnevalsmaske. Fordi man er begge deler. Det jeg sto for da, smiler jeg av nå. I grunnen synes jeg alle rundt meg skiftet personlighet ved puberteten, men på forskjellige måter. Noen ble ekstremt stille, andre ble aggressive. Slik har det også vært i novellene mine. Karakterene er og agerer veldig forskjellig, selv om de alle har samme problem. Når menneskene forsøker å nærme seg andre blir de avvist. Det takler de ikke og reagerer på ekstreme måter.

Novellen Kjos Fonn har bidratt med i Ferdigsnakka, «Jeg er her», holder seg også hos de skakkjørte. Den forteller historien om Rasmus som har hatt en vanskelig periode. Han sitter på en bar og forteller om et møte med en fremmed dame som reddet ham fra å hoppe fra en bro.

– I novellen sitter han sammen med vennene sine og ljuger til dem. Men han er mye mer ærlig når han ljuger enn han ellers er. Behovet for å bli reddet og tatt vare på er stort, men likevel er det veldig vanskelig å snakke om.

Den fremmede damen sier «Jeg er her» til Rasmus. Denne formuleringen er sterkere enn «Jeg elsker deg», mener Kjos Fonn. Fordi det å være der for noen er noe man kan bevise.

­– «Jeg elsker deg» er et utsagn som ikke kan etterprøves, det er faktisk ingen løfter i den følelsen. Av og til trenger man kanskje bare å høre at noen er der for deg.