Athen-Amsterdam

Marianna Sangita har aldri publisert tekst før. Hun er sanger, tekstforfatter og både album- og by:Larm-aktuell med bandet Broen. I tillegg skriver hun på et lengre skjønnlitterært prosjekt hun ikke aner hva skal bli ennå.

Spill av

Athen-Amsterdam

av Marianna Sangita

Hvordan høres den indre monologen til en person med flyskrekk ut? Den som skal berolige på vei fra et sted i Europa til et annet?

Marianna Sangita har aldri publisert tekst før. Hun er sanger, tekstforfatter og både album- og by:Larm-aktuell med bandet Broen. I tillegg skriver hun på et lengre skjønnlitterært prosjekt hun ikke aner hva skal bli ennå.

Produktiv flyskrekk

av Anja Grøner Krogstad

På 25 år har sangeren Marianna Sangita lært seg å snakke gresk, samisk, norsk og engelsk. Når frykten truer med å ta overhånd på flyturer over Europa, begynner hun å skrive tekster på trøndersk.

– Jeg har vært mye redd. Jeg tenker at sannsynligheten for en flystyrt er større fordi jeg flyr så mye.

En jevn summing av stemmer fyller lokalet til Noahs Ark på Birkelunden i Oslo. To menn med skjerf snakker fortrolig om fotball på et nabobord. Tema er en venstrefot på Strømsgodset. På konsertopptak av bandet Broen, er frontfiguren Marianna Sangita kledd i gull på scenen. Lang, fotsid paljettkjole, hår som rekker til hoftene, bærende stemme. En gresk gudinne? Nå: atten lag med vinterklær. Hun hilser, tar av seg ulluen.

– Egentlig handler det om frykten. Om dødsangsten. Den er veldig irrasjonell, men årsaken er rasjonell i sin kjerne. Hvis du holder på å drukne én gang, kan du plutselig bli redd for vann. Før jeg går på et fly tenker jeg det er latterlig at jeg er redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i frykten. Men så fort flyet rører på seg blir jeg en annen. Jeg fant ut at det hjalp å skrive. Når jeg leser det jeg har skrevet blir det enklere å leve med det.

Sangita snakker bredt trøndersk, men røttene er mer greske enn noe annet. Begge foreldrene er fra Mykonos, men faren har i tillegg trøndersk blod i årene. Han er fiolinist og lege, noe som har gjort at Sangita har vokst opp med gresk og balkansk folkemusikk live i stua, men også at hun har måttet flytte mye på seg.

– Pappa var militærnekter, så han måtte jobbe turnus som lege i stedet. Vi ble sendt til Kautokeino. En stund snakket jeg som en finnmarking iblandet litt samisk. Da jeg var fire flyttet vi tilbake til Mykonos, der pappa åpnet en legepraksis. Så flyttet vi tilbake til Norge da jeg var tolv. I begynnelsen var det ikke noe kult. Det var rart å komme hit og plutselig være utlending. Lenge tenkte jeg på det som et problem å ha to kulturer. Nå er det en berikelse.

Siden har hun bodd i London, Trondheim og Oslo, i tillegg til å pendle fram og tilbake til gjenværende familie på Mykonos. Hun flyr mye. Og mens hun flyr, samt frykter for eget liv, begynner hun å skrive. Noen ganger sangtekster, andre ganger skjønnlitteratur – mest på engelsk, av og til også på trøndersk dialekt.

– Med fare for å høres ut som en klisjé, så føles det mer naturlig å skrive på engelsk enn på norsk. Jeg er trespråklig, har snakket engelsk siden jeg var tre, og bodd flere år i London. Jeg synes selv jeg er flinkere til å uttrykke meg på engelsk. Samtidig ligger det trønderske tett opp til identiteten min.

Hvordan da?

– Flerspråklige barn har en sterk trang til å definere språkene de snakker. For å skille dem fra hverandre og forstå dem. Jeg vokste opp med å snakke to hovedspråk – trøndersk og gresk. Slik definerte jeg det. Derfor ligger det å skrive på trøndersk nærmere hjertet mitt. Jeg lærte meg å snakke norsk muntlig før jeg lærte meg å skrive. På skolen ble jeg jo vant til å skrive på bokmål, men når jeg gjør det nå, føles det som å gå på skole igjen. Det er ikke naturlig.

Og den greske kulturen, da? 

– Det er veldig vanskelig å si hva jeg har tatt med meg fra den greske kulturen. Det er vanskelig å skille mellom hva som er meg, og hva som er kulturen. Eller kanskje det er det samme, egentlig? Jeg setter veldig stor pris på å ha lært at folkemusikk fortsatt er bruksmusikk – at alle kan danse og synge til. Det har jeg savnet veldig i Norge – et slags felles musikalsk språk. Men det med kultur og identitet har blitt veldig vagt for meg nå, jeg pleide å definere det mye mer da jeg var yngre. Jeg husker at jeg følte meg som en greker i Norge og som en nordmann i Hellas. Fant aldri plassen min, liksom. Det har blitt lettere med årene. Jeg trenger ikke nødvendigvis å binde meg til ett land lenger. Kan heller binde meg til meg selv.

Du skriver mye om dette også, gjør du ikke, om å tilhøre flere kulturer? 

– Det har prega hele oppveksten min – å ha røtter én plass, for å så flytte til en annen. Det hjelper meg å forstå hva jeg har gått gjennom når det gjelder å tilhøre flere kulturer – slik at jeg kan overføre den kunnskapen videre. Hvis jeg får barn er de jo dømt til å snakke minst tre språk. He-he. Men, ja, det har blitt en del av meg – på godt og vondt.

Hva ville du adoptert til den norske og omvendt?

– For meg blir det feil å sammenligne på den måten. Jeg føler jo at begge landa er en del av meg. Men jeg skulle ønske at vi nordmenn kunne stolt litt mer på oss selv. Også skulle jeg ønske vi grekere kunne stolt litt mer på andre.

Hva med politikken?

– Det er frustrerende å få ting gjort i Hellas. Det er så mye korrupsjon og misbruk av ressurser. Verst av alt er helsesystemet. Alle leger, det være seg statlige eller kommunale, krever en ekstra konvolutt under bordet før de aksepterer å behandle deg. «Konvolutt», eller fakelaki, er et kjent begrep i Hellas. Det er trist å se så mange unge reise fordi de ikke ser noen fremtid. Men det er en annen grunn til at Hellas er blitt en syndebukk.

Fortell!

– Nasjonale ressurser selges unna. Flere arkeologiske områder er allerede solgt til private aktører utenfor Hellas. Lenge har man forsøkt å passere en lov som gjør at kystlinjen kan legges ut for salg. Kystlinjen, liksom! Skjønner du?! Slik har det vært fram til nå. Det har jo nylig vært valg i Hellas – og Syriza ble valgt inn – som det første venstreorienterte partiet på 40 år! Det har virkelig brakt en ny og stor dose med håp inn i landet. Ingen hadde trodd at det skulle skje. Jeg gleder meg til å dra tilbake, feire!

Sangita er tidligere politisk aktivist og har vært førstevara for RU på fylkestinget i Sør-Trøndelag. Når hun mener noe, mener hun det gjerne høyt.

– Alle i Broen er opptatte av politikk og å lage musikk som handler om temaer vi bryr oss om. Vi har laget en sang om Gyllent Daggry, det høyreekstreme partiet i Hellas, og om dobbeltmoralen i norsk politikk. Norge som et såkalt fredelig land, men produserer samtidig droner. Det er tankevekkende. Men vi har også laget sanger om å dykke og å gå på skitur.

I «Just Like Coco» synger du om feminisme. Er dét også en sak du er opptatt av? 

– Det er viktig å kjempe for økonomisk likestilling og like muligheter i arbeidslivet. Som musiker blir jeg også oppgitt over en slags kunstig feminisme jeg tror er skadelig. Store, kvinnelige forbilder for unge jenter som Rihanna eller Nicki Minaj – som på én måte tar eierskap over det å være naken, samtidig som det oppleves som om de gjør det det på menns premisser – der målet først og fremst er å være attraktiv for dem.

I tillegg til sangtekster, skriver Sangita også skjønnlitteratur. Til Ferdigsnakka har hun bidratt med en tekst hun skrev på flyet på vei hjem fra Hellas, etter et besøk hos bestemoren som er 73 år og diagnostisert med Alzheimer.

– Bestemor er veldig viktig for musikken min. Hun har sunget for meg siden jeg var liten, og fremdeles kan vi synge sammen. Sang er én av få ting hun husker. Jeg skrev sangteksten «Ballad for Grandma» mens jeg bodde alene på Mykonos for å pleie henne. Hun lyste opp hver gang hun hørte navnet sitt. Drømmen hennes var å jobbe med musikk og teater, men det var umulig å kombinere det med husmorlivet den gangen. Jeg vet hun ville vært stolt av meg i dag.

Broen slapp debutalbumet sitt Yoga 20.februar og skal spille på By:Larm denne uka. I tillegg skriver Sangita på et lengre skjønnlitterært prosjekt hun ikke aner hva kommer til å bli ennå.

Denne lydboksingelen er skrevet og spilt inn av Marianna Sangita og lydlagt av Anniken Jess Iversen (Anana). Produsent: Synne Øverland Knudsen/Ferdigsnakka.  Bildene er tatt av Sara Angelica Spilling og David Dundas og coveret er designet av Siv Nordsveen.