– «Nu kommer fire killar från Liverpool», sa programlederen. Så kom The Beatles inn og så sa jeg og broren min: «Fy fader, altså, nå… begynner det». Og så måtte foreldrene våre ut. Dette var vårt. Siden da har jeg hørt på musikk nærmest konstant, 24 timer i døgnet. Det var kun musikk og bøker for meg etter det.

Per Petterson sitter på et møterom hos Forlaget Oktober. Nesten hver uke drar han fra gården i Høland, inn til byen, hvor han går innom sin gamle arbeidsgiver Tronsmo bokhandel, og videre til forlaget som har gitt ut alle hans bøker. Her er han på hjemmebane.

– Jeg hørte masse på musikk før dette også, for jeg teipa fra radioen, jeg hadde en båndopptager, en Tandberg med helt fantastisk lyd. Så begynte jeg å gå med avisa, klokka fem om morgenen, og fra da hadde jeg alltid penger til plater og bøker. Og så kjøpte jeg Blonde on blonde, og ble helt slått ut. Det var en veldig spesiell plate, lydmessig og … helt annerledes enn alt annet. Og så kjøpte jeg de fire platene han hadde gitt ut før den. Dylan er blitt en del av soundtracket til livet mitt.

Petterson snakker uten punktum. Ut kommer lange tankerekker, og ofte snakker han i nå-tid, selv om fortiden. Et og annet ord får ekstra tyngde. Sammen med hyppig humring gjør de jobben til et punktum.

– Hvis du hører på Dylan fra 64-65, så er det en bisarr opplevelse, for de tekstene er så rare. De er lukka og åpne samtidig. Jeg tror ikke han sjøl tenkte på at alt skulle være av symbolsk betydning, men det er veldig, veldig mange rare ting som ikke henger på greip, men som samtidig er utrolig uttrykksfullt. Vi ble tidlig vant til å høre på tekster som var noe mer enn bare «she loves you, yeah, yeah, yeah».

– Men vi fulgte også Beatles fordi de hadde et sound. Vi visste at «nå kommer det ei ny plate, og den kommer til å være helt annerledes, og vi kommer til å elske den» – vi bare visste det! Og så kom den, og så var det akkurat sånn, det var aldri en skuffelse. De var jo store beundrere av Dylan, så etterhvert kom tekstene deres seg også, sånn rundt ´67 begynte det å høres ut som noe.

På denne tiden stod musikken i sentrum, alltid. Generasjonen til Petterson var altetende.

– Det var sånn: «å fy faen, finnes det også». Jeg husker en fest, den var hjemme hos oss, tror jeg, det var derfor jeg var der, for jeg var bare 16-17 år, det var kompisene til broren min som dominerte festen. De lå på gølvet, med svære høyttalere nesten inni øra, og hørte på Rimsky-Korsakov, klassisk russisk. Vi hoppa mellom forskjellige uttrykk, og musikk var en veldig sosial ting.

– Men vi spilte bare bra musikk, og vi dansa i de små stuene. Vi var jo veldig radikale, men når det begynte å bli seint, så var det alltid noen som satte på ABBA. Det var en sånn befrielse, bare hengi seg til å danse og digge. Det var en skikkelig guilty pleasure, altså, men det var veldig søtt – hemmeligheten ABBA. Så gikk vi tilbake til den mer artikulerte musikken, mer ordentlige, mer avantgarde-aktige musikken.

På 70-tallet blanda også musikk og politikk seg.

– Den opplevelsen, som kanskje aldri kommer tilbake noen gang, den følelsen av at alle unge mennesker i hele verden er litt enige med hverandre, at de gjenkjenner hverandre, at du kan reise hvor som helst i verden … at du kan dra til Iran, eller Persia som det het, treffe en ung fyr som umiddelbart skjønner hva du mener.

Følelsen av fellesskap var enorm.

– Man stolte på folk. Nå er det daglig bevis for at det ikke er noen vits. Men jeg stoler fortsatt på folk, jeg tviholder på det, for det er ikke noe vits i å ikke tviholde på det. For gærent går det uansett, så det er kanskje bedre å se på menneskeheten som én menneskehet. Tenke at du egentlig blir forstått.

– I dag legger mange stor vekt på at man ikke blir forstått. I litteraturen derimot… Jeg tror at hvis en norsk bonde leser en roman fra landsbygda i Iran og skreller vekk alle kulturforskjeller, så er det akkurat de samme tingene vi er bekymra over. At smerten er den samme, uansett hvordan den ser ut. Jeg tror at muligheten for gjenkjennelse i skjønnlitteraturen er veldig, veldig stor, hvis man orker å ta den inn.

Så du opplever selv at du blir forstått?

– Ja. Jeg tror folk generelt blir forstått. Og tatt imot. Da broren skulle begynne i tredje klasse på arkitektskolen i England, var jeg med over. Han gikk jo på skolen, så jeg hadde dagene for meg sjøl. Den første dagen gikk jeg ned på gata, og inn i en butikk, og så begynte jeg å snakke, og ut kom engelsk. Jeg hadde aldri snakket engelsk før, offisielt. Men da opplevde jeg å bli tatt imot av de jeg møtte. De var så vennlige og kule, disse menneskene. Vi var på The Station Pub, der de prostituerte gikk og varma seg, og vi spilte dart sammen. De så ikke ut, gikk jo med lilla strømper og frøys … men de var så jævla ålreit. Det var sjelsettende for meg.

Også det brede musikalske inntaket har stått for sjelsettende opplevelser for Petterson.

– Jeg hører fremdeles på artist og ikke sjanger. Da jeg nettopp hadde flytta ut til Høland og skreiv på boka Til Sibir, så var opera det eneste jeg ikke hadde hørt på, jeg trodde ikke jeg hadde sansen for det. Og på et impulskjøp, på en eller annen bensinstasjon, så kjøpte jeg Puccini: Great Opera Arias Favorites. Og jeg synes den var fantastisk, helt suveren. I tre år hørte jeg på den. Så Til Sibir kalles for Puccini-boka. Det er greit for meg er Jimi Hendrix-boka. Han hadde den energien som disse ungdommene skulle ha.

Da han ble 60 år tok døtrene ham med for å se Madama Butterfly i den nye operaen.

– Den oppsetningen var veldig god. De hadde lagt det til 40-50-tallet, i stedet for tidlig på 1900-tallet. Det handler jo om en japansk dame som gifter seg med en amerikansk marinetype, så blir hun gravid, og så drar han. Så får hun barnet, og så blir hun gående og vente. Og til slutt så kommer han tilbake … med sin nye kone.

Petterson minnes en scene hvor hun står på scenekanten og synger om situasjonen.

– Da tror jeg alle grein i hele salen. Det løfta oss samtidig som vi grein. På en måte steg hun ut av forestillinga, for å si til publikum at: «Fy faen, dette er ikke bra. Se på meg, se på mitt liv!». Og vi, veit du: Vi så det.

Per Petterson finner inspirasjon i ting han ser eller hører, og ofte igjennom samtaler med andre.

– Jeg er ganske god til å lytte. Og til å analysere. Når jeg skriver går jeg jo inn i all slags situasjoner, som både er vanskelige og smertefulle. Det er egentlig det som er jobben min, og da blir du vel vant til, og gjenkjenner mange menneskelige situasjoner som kan være tøffe og kanskje kompliserte eller smertefulle for andre. Og at jeg ikke viker unna, at jeg føler meg … ikke trygg, men: Dette kjenner jeg igjen.

I sitt ærend sender han andre. Som for eksempel Arvid Jansen.

– Han er ikke mitt alter-ego, men min stuntmann. Jeg setter ham i situasjoner jeg kanskje kunne vært i selv, men kanskje ikke ville tålt. Jeg er ikke en forfatter som lager store episke buer, men for meg er det alltid spennende å skrive scener og undersøke hvorfor folk er der de er. Jeg prøver å hente ut det som er å hente ut fra hver scene, jeg prøver å gå lina helt ut og ikke stoppe før jeg kjenner at scenen er tømt.

Det å gå lina ut er også noe som musikken har inspirert ham til.

– Et eksempel er Miles Davis. Han laget soundtracket til filmen om bokseren Jack Johnson, som ble World Heavyweight Champion i 1908. Den plata traff meg. Det er en låt der som varer hele LP-sida. Soloen i den låta har et helt eget driv. Musikken beveger seg med en utrolig energi.

Et sånt driv opplever Petterson når han jobber intuitivt.

– Når man jobber intuitivt så slipper man å ha en plan, men samtidig kan det bare stoppe, fordi du ikke vet hvor du skal. Og da lurer du på hva du driver med. Men for det meste er det den fineste tingen, at du ikke vet hvor du skal, for da er du veldig åpen. Underbevisstheten er en helt vidunderlig ting – hvis du stoler på den, jobber den for deg.

Og hvordan gir man plass til underbevisstheten?

– Det eneste jeg er bevisst på at jeg gjør er å ta vare på det øyeblikket når jeg våkner. Da må ikke kona mi snakke til meg, spørre om jeg kan tenke meg å gi henne en oversikt over hva vi skal gjøre med dyra i løpet av dagen. Da blir jeg helt fortvila, altså. Jeg må nesten gå i halvsøvne, ikke begynne å sjekke nyheter på internett eller noe sånt, for da bryter jeg stemninga.

Han er reddere for å miste trangen til å skrive nå enn han var før.

– Selv om bøkene mine har blitt mer kompliserte og mangefasetterte med åra, synes jeg det er vanskeligere å stole på at det kommer noe nå. Jeg blir mer nervøs, får mer panikk, er redd for at underbevisstheten faktisk ikke hoster opp noe. Jeg blir innmari redd for det. Og da låser det seg selvfølgelig.

Er han heldig dukker det likevel opp noe.

– Og gjør det ikke det, da får jeg bare si: «Ja ja, det var det».

Kjære Therese, hvor lei er du denne lydboksingelen nå?

– Kjenner definitivt at jeg er klar for å jobbe litt med min egen musikk. Jeg vil si det har vært et tidvis frustrende, men stort sett spennende og morsomt arbeid.

Ja, det ble jaggu en lang redigeringsprosess – midt oppi eksamenstiden din, ferdigstilling av en EP og alt. Hva synes du om den nå?

– Ja, nå har jeg jo nesten hørt meg litt døv på denne lydboksingelen, men jeg tror jeg er fornøyd sånn det har blitt nå. Eksamener har det gått verre med! I prosesser med å bearbeide lyd, kan jeg noen ganger kjenne på mine tekniske begrensninger, men jeg lærer alltid mye underveis og liker å knote med teknologi.

Fortell meg hva det mest utfordrende med å lydlegge denne singelen var?

– Jeg er nok vant til å alltid ha det siste ordet i musikken, så det har vært utfordrende å hele tiden måtte omstille og tilpasse seg feedback. Jeg har vært borti det før, gjennom arbeid med filmmusikk. Da har jeg riktignok hatt tid til å fordype meg helt og fullt i bare musikken en periode. Nå har jeg klemt den inn mellom alle mulige andre ting. Det har også vært utfordrende å lage lyd som underbygger teksten snarere enn å stjele oppmerksomheten fra den. Det er lett å la seg rive litt med når man spiller inn, legge på flere lag, tenke at det må skje masse. I virkeligheten kan det noen ganger bli enda finere om man klarer å holde det enkelt. Det skal jeg bli flinkere til i framtida.

Det er bra du har et langtidsperspektiv på dette, for jeg har vært litt redd for at du skal slutte med musikk fordi du gjør alt mulig annet også. Men nå har du sluppet ny EP, ikke sant? Som du har laget coveret til selv?

– Det stemmer! Jeg hadde litt gratis studiotid i Ocean Sound Recordings på Giske, som jeg var redd for å miste. Derfor kastet jeg meg rundt og laget en EP i fjor sommer. Musikken tar nok for mye plass i livet til at jeg klarer å gi slipp på den. Samtidig er ikke musikk et overskuddsprosjekt for meg. Det er noe jeg trenger å bruke veldig lang tid på, så når jeg har mange ting som henger over meg samtidig, får nok ikke alltid musikken den plassen den trenger.

På et eller annet tidspunkt begynte jeg å bruke uttrykket «å indie seg ihjel». Det handlet om å gjøre alt for mye selv til at man til slutt heller ikke fikk tid til å gjøre det viktigste. Kjenner du deg igjen i uttrykket?

– På sett og vis gjør jeg nok det. Jeg har alltid gjort veldig mange ting på egenhånd. Jeg tror det kan være mye god lærdom i å gjøre mye selv og få innsikt i hvordan forskjellige ting fungerer, og jeg ser at mange musikere rundt meg ender opp med å ha langt flere jern i ilden enn akkurat bare musikken. Sånn har jeg det selv også, både gjennom utvidet kreativt arbeid, men også gjennom å gjøre alle de administrative tingene rundt musikken selv. Det er jo veldig mye snakk om at det er viktig å «ha et apparat rundt seg», men hva hvis man ikke har noe apparat? Da må man være apparatet selv.

Det er jo så mye fint i det også – å gjøre det meste selv. Ikke for å være et monstermenneske, men for å beholde nærheten og entusiasmen for prosjektet?

– Jo, det stemmer, selv om det sikkert tar litt overhånd innimellom. Dersom man har muligheten, tror jeg det er lurt å overlate noen ting til andre når arbeidsmengden blir stor. På den måten mister man ikke grepet og fokuset på det som egentlig er viktig: musikken.

Spinner videre på dette med entusiasme. Musikk, åpenbart, men hva er ditt forhold til litteratur?

– Jeg har alltid vært opptatt av litteratur og var en klassisk «lesehest» som liten. Jeg pløyde meg gjennom hyllemeter på hyllemeter med Frøken Detektiv og Hardy-guttene, før jeg etter hvert ble totalhektet på Maria Gripe. Særlig Agnes Cecilia, Tordivelen flyr i skumringen og alle skyggebøkene inspirerte meg enormt. De siste årene føler jeg at jeg aldri egentlig får lest nok, men er særlig svak for Frode Grytten, Bjarte Breiteig og favoritten Kjell Askildsen, som skriver så vakkert om alle de mørke, nesten ulovlige tankene, og om mennesker som sklir fra hverandre.

Og Per Petterson, da?

– Jeg må innrømme at den eneste Petterson-boka jeg har lest, er Ut og stjæle hester. Det begynner å bli noen år siden, men den husker jeg at jeg likte veldig godt. Jeg kjenner jeg meg veldig igjen i hovedpersonens behov for å være alene.
I teksten jeg har jobbet med nå, har jeg særlig fått sansen for noen få snedige vendinger som «Hun bøyde seg over seg sjøl, omkring seg sjøl» og «Hun så konsentrert ut, på en måte som både rørte og berørte meg».

Du har jo ikke engang snakket med ham. Men stemmen hans har du blitt fortrolig med i løpet av dette, vil jeg tro. Noe du vil jeg skal formidle?

– Jeg håper han ikke føler at jeg har ødelagt teksten hans – det ville vært synd. Forhåpentligvis synes han det er morsomt at noen er interessert i å ta tak i tekstene hans og leke med dem. Han har i hvert fall gått inn i dette frivillig, så får vi se hva han synes om resultatet!