Kjære Ole, hvem er Ragnar?

– Hvem Ragnar er i dag vet jeg ikke, men sist jeg så ham, for 10 år siden, var han en hipp Gøteborgkunstner med sæggebukser og en sånn harry whitetrash-caps. Men bak den gjennomførte stilen var han like usikker på seg selv som de fleste andre på akademiet. Vi hadde felles kjøkken på Konstfack, men ingen spiste der, de lagde nudlene sine så kjapt de kunne og smatt tilbake på atelieret sitt. De fleste likte å være alene, med unntak av når det var vernissage – for der var det alltid gratis vin og øl.

Du kom nærmest rett fra voice-opptak til den fabelaktige langfilmen din Mot Naturen – denne gang for å lese inn skjønnlitteratur. Hvor langt unna hverandre opplevde du at de to tingene var?

– Jeg følte meg uvanlig selvsikker da jeg kom i studio for å lese inn teksten til Ferdigsnakka etter å ha brukt 2-3 måneder på å voicen til Mot Naturen. Vi slet lenge med å få til den rette temperaturen og toneleie for filmen, men opplevde at vi stadig kom nærmere slik det måtte være, og da måtte vi tilbake til start og lese inn alt på nytt. De siste ukene følte jeg at jeg knakk koden og visste hvordan jeg måtte arbeide. Vi endte ofte opp med å forkaste manus og heller improvisere rundt samme tema for å få en mer muntlig og løs voice. Så da jeg begynte å lese inn teksten til Ferdigsnakka, ble jeg med ett ganske svett og ukomfortabel, fordi det er noe helt annet å lese en tekst du ikke kan løsrive deg fra. Jeg husket at jeg speedet opp tempoet og at vi måtte starte på nytt en del ganger før jeg klarte å senke skuldrene.

Ville du steilet hvis noen kalte deg forfatter? 

– Nei jeg ville nok ikke steilet, men jeg kaller ikke meg selv for en forfatter. I de sammenhengene jeg opptrer som manusforfatter, så er det vel mer riktig å si dramatiker. Men når folk spør hva jeg arbeider med, så sier jeg regissør eller filmskaper. Som skrivende regissør er det en relativt sømløs prosess mellom skrivingen og det å regissere; det er ideen og visjonen for det ferdige resultat som driver meg, og manuset er ofte bare et redskap for alle de prosessene man må gjennom for å lage en film. Man skal jo fortelle historien sin flere ganger, først i manus, så når man spiller inn filmen og tilslutt når filmen skal klippes. Også bygger man på med lyd, musikk og fargekorrigering, som også skal ha en egen struktur som bygger opp under dramaturgien.

Tilbake til Ferdigsnakka-teksten. Hva er det for en tekst?

– Jeg isolerte meg ganske mye de tre årene jeg bodde i Stockholm, da mister man den sosiale treningen, noe som ofte fører til klønete og kleine situasjoner. I tillegg skrev jeg mye dagbok og oppdaget hvor mye komikk det egentlig lå i de situasjonene jeg der og da opplevde som ubehagelige. Da jeg ble oppfordret til å skrive en kort tekst til Ferdigsnakka tenkte jeg at kanskje kunne lete frem noen av disse dagbokskildringene. Det sto mellom Ragnar og et par andre lignende situasjoner jeg haddde med mine medstudenter. Vet ikke hvorfor valget falt på ham, kanskje fordi jeg opplevde at teksten kunne romme noe mer enn bare et kleint øyeblikk.

Et par kontrollspørsmål. Finnes den CD-mappa? Og fullførte du aldri videregående?

– CD-mappa finnes. Den ligger i kjelleren sammen med CD-samlinga mi som sikkert havner i en av bodene på søndagsmarkedet på Birkelunden neste gang vi flytter. Jeg fullførte ikke videregående, det var et bevisst valg jeg tok for å pushe meg selv til å følge drømmene mine om å gjøre noe kreativt. Jeg ville stille meg selv i en posisjon som utelukket et konvensjonelt utdanningsløp. Nå skal de sies at jeg hadde fullført nok fag til å få generell studiekompetanse da jeg fylte 23 år, og dessverre trenger man det også for å kunne søke på en del av de høyere kunstutdanningene. Det synes jeg forøvrig er veldig synd, det er mange som sliter på skolen, men som er svært kreativt begavet.

La oss snakke litt om fasade. Det kan virke som om mye du skriver om handler om det – på alle sider av den. De som styres av den, flykter fra den. Eller tar jeg feil?

– Jeg vet ikke om jeg vil bruke ordet fasade, selv om jeg skjønner hvorfor du sier det. Og det er jo forsåvidt riktig. Det jeg selv opplever at er førende for mye av det jeg skriver er dissonansen mellom hvordan vi opplever oss selv og hvordan vi fremstår for andre – det indre livet opp mot det sosiale. Det innbyr både til eksistensielt alvorlige og komiske scener og situasjoner. Grunnleggende for alle mennesker er behovet for å bli sett, men vi er også redde for å bli gjennomskuet – det er jo en slags motsetning i det som jeg synes er interessant. Det er nok riktig ja, at flere av mine hovedkarakterer setter opp en fasade for sine nærmeste som en forsvarsmekanisme for å ikke bli konfrontert med noe de skammer seg over eller er redd for å gå inn i. Vi svarer jo alltid at det går bra når folk spør, men det jo overhodet ikke alltid det er sant.

Ja, la oss heller snakke om det indre. De tingene som betyr noe. Er det kanskje det skrivingen er – leit etter mening?

– Absolutt. Jeg opplever skriving som en slags forskning. I det du setter deg ned og begynner på en tekst kommer man ofte nærmere og dypere i det som opptar deg. Man tvinges til å formulere noe som oppleves som sant, det kan man jo si er en leit etter mening.

Håper du skal skrive mer! Men det skal du vel?

– Ja, skrivingen er veldig viktig for meg. Når jobber med en film, bruker jeg minst 80% av tiden min på å skrive, ikke bare manus, men også andre dokumenter. Reginotatet minner i grunnen litt om essayet i form, der det å å klargjøre og formidle tematikken og budskapet kanskje er det viktigste. Men jeg har også fått mer lyst til å skrive skjønnlitterært, litteraturen gir andre muligheter og rom enn filmen gjør. Både Mot Naturen og mitt neste filmprosjekt prøver å tilnærme seg noen av disse rommene, der det er meningen at man skal kunne «forlate» filmens konkrete visuelle ramme og lage sine egne bilder, kontemplere over eget liv og egne erfaringer.

Ja, Maria – hva tenkte du da du fikk denne teksten, da?

– Jeg tenkte at den passet meg veldig godt! Jeg kjenner meg igjen i den kleine stemningen, og jeg lo veldig godt av teksten og måten Ole Giæver forteller den på. Hvem har vel ikke noen guilty pleasure-låter man ikke vil at noen skal vite om?

Du er jo vokalist, og sånn sett kan man si at noen andre har tatt rollen din i dette prosjektet. Hvordan kjennes det ut?

– Det kjennes helt greit ut. Det er gøy å kunne ha en annen rolle og lage musikk på en ny måte.

Du fikk inn litt kor, hører jeg? 

– Det er Maria-kor! Jeg har sunget inn en og en tone så langt registeret mitt rekker – og så har jeg lagt det inn i et program som gjør at jeg kan spille på dem. Så det er et slags Maria-piano. Det synes jeg er ganske kult.

Ja, for du virka fornøyd!?

– Jeg føler at musikken speiler meg godt. Alt fra de forskjellige lydene, til melodilinjene. Den er veldig meg! Så jeg er fornøyd med at jeg har klart å få til det. Det er også veldig stas å ha fått lov til å lage musikk til en tekst av Ole Giæver! Så jeg er glad og gleder meg til å vise den fram.