Geir Gulliksen er forlagsredaktør og forfatter. «Løpe» er et utdrag fra hans kommende roman.
av Geir Gulliksen
Kanskje er det slik at et menneske alltid løper fra noe. Men hva løper man da til? Hva som helst kan jo alltid komme.
Geir Gulliksen er forlagsredaktør og forfatter. «Løpe» er et utdrag fra hans kommende roman.
Eivind Henjum er navnet bak den Berlin-baserte produsenten Sprutbass.
av Synne Øverland Knudsen
Geir Gulliksens nye roman skulle egentlig komme ut nå, men han klarer ikke å levere den fra seg.
Kjære Geir, du prøver å skrive ferdig din nye roman. Er det et godt sted å være i skriveprosessen, akkurat der du er nå?
– Slutten av skrivingen har vært vanskelig. Jeg drukner i skam over setninger som ikke holder. Ingenting vokser som skam, den eser ut over verdens kanter og handler til slutt om alt. Hvorfor må jeg være meg, hvorfor kunne jeg ikke vært en helt annen, og så videre. Men nå har jeg gitt fra meg teksten, nå lader jeg opp til korrekturen, det blir vanskelig nok.
Dette Ferdigsnakka-utdraget, «Løpe», var egentlig ute av boka, så ble det tatt inn igjen. Hvorfor det?
– Denne romanen er på cirka 150 sider, og jeg har liggende enorme mengder scener og avsnitt som jeg ikke bruker. Jeg har tatt inn en del som jeg ikke trodde jeg skulle bruke og kastet mye som jeg var sikker på at skulle være med. Det er umulig å vite på forhånd hva som skal med, i hvert fall har det vært sånn denne gangen. Jeg har forresten skrevet om dette utdraget siden jeg leste det inn.
Jeg har alltid tenkt at vi løper fra noe. Hva med deg? Løper du selv?
– Jeg har løpt og sluttet å løpe, til og fra, i noen år. En periode hadde jeg det skikkelig vanskelig, da løp jeg mer enn noen sinne. Jeg gikk ned to buksestørrelser og kunne stå i taket, føltes det som. Jeg var sterk og rask og ganske mager. Men så fikk jeg det mye bedre, og da sluttet jeg å løpe. Hver gang jeg tok på meg treningstøy, trodde kroppen at nå skulle vi ha det uutholdelig igjen, den nektet å bli med. Så da sluttet jeg helt å trene for å feire at jeg kunne puste fritt igjen. Men det var jo ikke så lurt det heller. Nå har jeg såvidt begynt å svømme. Og da spør du kanskje hva jeg svømmer fra? Svømmingen er en av måtene jeg kan bli kropp på, og føle meg levende uten å problematisere det.
Hva mer finnes i boka?
– Det er en slags kjærlighetsroman. Jeg skulle ønske jeg kunne si at hele verden er der, i den romanen. Men det er jo bare en roman.
Jeg gleder meg til å lese resten. Mens du gleder det kanskje til helt andre ting?
– Jeg svømte en kilometer i går morges. I dag badet jeg bare i sjøen. Da må jeg svømme en kilometer i morgen igjen, og jeg gleder meg til å ha gjort det.
av Synne Øverland Knudsen
Musiker Eivind Henjum ble andpusten bare av å høre «Løpe» opplest. Derfor kuttet han beaten han ellers er så glad i.
Fint var dette, Eivind.
Takk. Det var jo meninga at musikken skulle klikke med teksten. Og teksten er fin. Og litt sår. Og trist og brutal. Den er innom både kvalme, selvforakt, selvoppholdelsesdrift og intervalltrening, men den er likevel fin. Gulliksen leser også veldig fint. Jeg prøvde egentlig bare å fange vibben i teksten og å overføre den til musikken, uten at musikken skulle ta for mye plass.
Ikke sant. Men hvordan gikk du i gang med lydleggingsarbeidet? Løp du mye som research?
– Jeg løper faktisk en god del, men under researchen til dette prosjektet satt jeg bom stille og bare hørte på. Min første tanke var at musikken måtte være veldig rolig, siden det er så mye bevegelse i teksten. Den er jo en eneste lang og hard løpetur gjennom det jeg tolker som det relativt uryddige indre landskapet til hovedpersonen. Blir nesten andpusten bare av å høre på den. Jeg kom fram til at teksten ville funke enda bedre om musikken gikk motsatt vei, så derfor er den langsom og uten beats og klare runder. Stort sett improbasert.
Teksten sier kanskje mest om det man som menneske må løpe fra? Men løper man til noe også?
– Hmm. Røddig spørsmål. Jeg tenker at hovedpersonen løper om kapp med seg selv. Og at hun vinner og taper annenhver meter, noe som er ganske så problematisk for henne. Hun løper helt klart fra noe.
Tror egentlig ikke hun har noe konkret mål. Hun er vel mer opptatt med å holde det gående på en eller annen måte, så hun slipper å se seg tilbake. Man løper jo alltid til noe, men som forfatteren sier, så vet man aldri hva som kan komme. Lytterne kan vel selv tolke den slutten der.
Det er så mye som ligger i opplesningen til Geir også. Bak hver setning og hvert ord.
– Enig. Jeg tror veldig på Gulliksen når han leser sin egen tekst, det har mye med timingen hans å gjøre. Han varierer opplesningen veldig fint både rytmisk og melodisk, på en måte som man nesten kunne tro var skrevet ut som en melodi. Derfor går musikken andre veien.
Er det å snakke om dette litt på siden av det lydlige, synes du?
– Det kalles jo en lydboksingel, så det bør være innafor å ta den praten. Jeg lager mest instrumentalmusikk så det er litt nytt for meg å forholde meg så tett til en tekst. Særlig å tolke teksten i et slags intervju som dette. Men jeg leser jo mye og mener masse om tekst, så det er interessant gå inn i det på denne måten. Et av mottoene til Sprutbass er «Music comes first», som jeg har stjålet av Ian Gillan fra Deep Purple. Han fikk nemlig mye tyn for å skrive dårlige tekster. Så litt på siden er det, men på en god og inspirerende måte.
Jeg bare tenkte på at du sa at teksten traff deg, skjønner du.
– Nettopp. Med en gang. Jeg tenkte først at «dette er det ikke noe vits i å kåle til med musikk». Men så ble det ikke sånn likevel.
Denne lydboksingelen ble skrevet og lest inn av Geir Gulliksen og lydlagt av Sprutbass. Produsent: Synne Øverland Knudsen/Ferdigsnakka. Innspillingstekniker: Goran Obad. Master: Sjur Lyseid/Six Feet Over. Coveret er designet av Renate Thor.