– Jeg liker meg selv som dagbokskribent. Jeg skulle egentlig ønske jeg kunne skrive litt mer sånn til vanlig.

Sommeren 2009 hadde Ravatn enda en gang tatt permisjon. Hun reiste til London for å skrive på sin neste roman.

– Jeg hadde byttelånt en leilighet i seks uker. Noen engelskmenn bodde hos meg i Oslo, og jeg bodde hos dem i London. Det første som skjedde i leiligheten var at sikringen gikk. Jeg hadde bare med meg skrivebøker, ingen datamaskin, og jeg ble sittende i stummende mørke. Ikke snakket jeg med noen heller. Jeg var taus og skulle skrive roman, men jeg endte opp med å skrive dagbok – en blanding av innfall, tanker og handlingsreferater. Når man er ensom og alene begynner det å boble på en fin måte.

Dagboksnotatene ble skrevet ned for hånd, i en gammel og slitt notatbok. Senere har Agnes tatt høyt til orde for de gule (noen ganger hvite) notatbøkene, såkalte Legal Pads, som Susan Sontag beskrev som «en fetisj for amerikanske forfattere».

– Når jeg skriver for hånd, merker jeg at jeg kommer lenger inn i skrivinga, tettere på de intuitive tankene mine. Når du taster på et tastatur, involverer du høyre hjernehalvdel mindre enn når du bruker hånden.

Hun kaller datamaskinen «ein kvit stikkande skjerm», men er overbevist om at hun har klart å endre flere av arbeidsvanene sine. Hun forholder seg oftere til frister nå. Det er nødvendig, det tok henne hele seks-syv år å gi ut en ny roman etter debuten.

– Jeg trodde i mange år at jeg hadde skrivesperre, men det var jo ikke det. Det var latskap, det var prokrastinering, Netflix. De blir aldri gode, de bøkene, hvis man kun skriver én gang i måneden. Nå passer jeg på å jobbe først så jeg kan se på NRK nett-tv etterpå. Det blir jeg ikke så avhengig av. Jeg kan ikke ha HBO, da rakner det!

Det å skrive er et arbeid. På lik linje med andre yrker, trengs det struktur og disiplin. Det er lettere sagt enn gjort. Det er faktisk så vanskelig at Ravatn måtte skrive en hel bok om det. I 2014 ga hun ut selvhjelpsboka Operasjon Sjølvdisiplin som handler om å bryte ut av dårlige vaner. Boka kan leses som en renselseslektyre for internett-junkies. Symptomer: dårlig samvittighet, flakkende fokus, konsentrasjonsproblemer.

– Prokrastineringen er ikke lenger det største problemet. Jeg har til og med fått et kunstnerstipend som skal dekke to år med skrivearbeid! Men akkurat nå har jeg det veldig bra i livet, og dét er også litt problematisk. Det er ingenting som trenger å bli bearbeidet i skrift. Jeg har rett og slett ingenting å vinne på å skrive akkurat nå.

Så de har kastet vekk stipendet på Agnes Ravatn?

– Ja, det kunstnerstipendet får jeg nesten spare til depresjonen, ha-ha!

I dagboksnotatene som Ferdigsnakka har tonesatt er Agnes Ravatn morsom, ærlig og ufiltrert. Denne tonen er hun allerede godt kjent for, men det betyr likevel ikke at alvoret er langt unna. I det minste ønsker hun ikke at det skal være det.

– Ironi må balanseres mot noe. Hvis ironien fungerer, er det fordi den skaper en fruktbar distanse som setter innholdet i et nytt lys, kanskje avslører noe. Det er helt forferdelig med mennesker som skal tulle hele tiden. Det finnes noen som, uansett hva du sier til dem, kommer med et glatt og ironisk svar som får det hele til å smuldre opp. Det er det samme med de som skal være alvorlige hele tiden. Ironi og alvor står ikke i et motsetningsforhold. Et godt eksempel er Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Monstermenneske. Når Skomsvold er syk, er da hun er morsomst, og det er det som er så fantastisk! Humoren forsterker alvoret, og alvoret forsterker humoren.

Humor fungerer derimot ikke alltid etter intensjonen.

– Det er ikke alltid jeg selv vet når jeg er morsom og ikke. I Fugletribunalet ble humoren jeg skrev inn malplassert. Jeg måtte fjerne den, og det var en smertefull prosess.

– Likevel, da jeg ga ut Fugletribunalet ble det ganske tydelig hvor viktig forventningen er i møte med selve lesningen. Jeg hadde vært i en slags ironisk bås i seks år. Plutselig kom en melodramatisk og ektefølt roman. Da lanserte en Bergens Tidende-anmelder en teori om at hele romanen var en parodi. Det hadde jeg aldri orket. Det er bare Knut Nærum som har hatt dét som prosjekt – å skrive en hel, ironisk bok. Jeg kan med dette avkrefte at Fugletribunalet er ironisk: Det er min alvorlige, uironiske roman.

Hvem synes du er morsom, da?

– Dag Solstad, han er fantastisk. Jeg ler meg ihjel bare jeg ser bakhodet hans. Han er den morsomste personen jeg vet om. Et klenodium. Han elsker å få folk til å le og elsker å le selv. Han har forent humor, sivilisasjonskritikk og eksistensialisme på en helt perfekt måte.

Store idoler, men på samme tid: denne hangen til å skrible i dagboka, om eget liv og egne tanker. Inneholder skrivingen en form for stormannsgalskap?

– Ja! Man må være stormannsgal, ellers kan man ikke skrive. Det er et skamløst utgangspunkt bare å sende ut noe i offentligheten – mene at det skal ha en verdi for andre. Da er det ingen vits i å late som om man ikke er stormannsgal.

Tord Øverland Knudsen fra The Wombats har lydlagt dagboksutdragene. Det kan være berikende å se for seg Agnes Ravatn, den 29.august og i ukene etter, sitte i en mørk leilighet i London og skrive til seg selv om alt fra seksuelle fantasier til å være fortapt i den selvskapte skrivehengemyra.

– Musikk er et ekstremt sterkt virkemiddel. Det gir absolutt en tilleggsdimensjon til tekstene mine. Forfattere møter jo nesten aldri andre kunstnergrupper – det er rart med de tette skottene. Alle tilløp til tverrfaglig samarbeid er så gøy, og jeg har nesten ikke jobbet med andre kunstnere før!

Agnes Ravatn var en av de første som ja til å være med på Ferdigsnakka. Noen uker før hadde min mor lånt Fugletribunalet på biblioteket i Elverum. Det hadde visst vært kø på den.

Jeg er ikke helt sikker på hva Agnes hadde forventet seg da hun kom til studio, hardt sminket og stæsjet opp for middag med forlaget sitt senere samme kveld – de skulle feire at hun hadde vunnet pris med middag på Theatercafeen – men antakeligvis ikke gravstøtter i underetasjen og sur kaffe? Agnes mente studioet Six Feet Over på Enerhaugen var eksotisk, selv hadde hun nettopp pusset opp leiligheten i tredjeetasjen på Briskeby. Vi hadde utsatt i flere uker slik at hun kunne finne tilbake dagboka i alt kaoset.

Første gang jeg hørte Agnes Ravatn lese opp var på slippfesten til Joakim Kjørsviks bok I fjor var en lang natt. Det hadde vært en lang rekke opplesninger, men ennå var det mange igjen. Agnes gikk opp på scenen, lente seg fram, tett opp mot mikrofonen. Jeg dro rett hjem og sendte henne en mail. Hun hadde fått meg til å le, og hvis det var noe jeg ville at Ferdigsnakka også skulle gjøre, var det å få folk til å le. Føle noe. Det skulle være noe annet enn slike kjedelige, trettende opplesninger som kommer i et helt bestemt innøvd tonefall og som på ingen måte ligner på den naturlige talen, men som man likevel kjenner igjen fordi det er så mange leser opp på den måten, som om det er den korrekte måten. Den litterære måten.

Men det kan det da ikke være?

Noen vil anklage Agnes Ravatn for å være for morsom. At hun skjuler alvoret nesten litt for godt. Slik at når hun skriver at selv ikke hennes framtidige ektemann ville valgt henne hvis han hadde valget mellom alle i hele verden, så er det ikke først og fremst frykten for ikke å bli elsket nok som skinner gjennom. Kun humoren. Men hvem velger vel noensinne én person, den som har alle valg i hele verden? Og i den erkjennelsen ligger alvoret. Agnes Ravatn opererer på to nivåer, i humoren, den som de fleste kan forstå, og i alvoret, som de færreste egentlig vil ta innover seg. I mine øyne har Agnes Ravatn alltid tenkt godt, det ser man i det første hun skriver, det ser man i det hun skriver i dag, og det ser man i dagboksnotatene. Selv det mest plumpe og selvsentrerte er en tanke som står seg.

Når man starter et prosjekt som man ikke helt vet hva skal bli (og selv om man er ganske sikker på at det kommer til å bli veldig bra, så vet man ikke helt hvordan man skal klare å formidle det), er troen på prosjektet helt avhengig av at noen sier ja selv om de helt klart kunne sagt nei. Agnes Ravatn var den første av mange senere som har gitt oss fornyet tro på Ferdigsnakka. Vi er takknemlige for alle som har sagt ja til å bidra i dette prosjektet. Det er forfattere, musikere, skribenter, illustratører og designere. For oss har dere gjort en enorm forskjell.

Nå håper vi at prosjektet vil gjøre en forskjell der ute hos dere også.

 

Det aller beste,
Synne Øverland Knudsen,
ansvarlig redaktør for Ferdigsnakka

2.desember 2013 kl. 22.20
Hei! Dette høyrdest spennande ut. Eg vil gjerne vere med. Er i Oslo fram til 30. mars, og deretter blir eg vekkreist i tre veker. Så det må skje i mars! Eg skal sjå om eg klarer å hoste opp ein nyskriven tekst. Takk for invitasjonen, og takk for godt initiativ!

Beste helsing
Agnes

 

14.februar 2014 kl. 17.04
Gode Synne,beklagar frykteleg seint svar! Eg kan ikkje skylde på noko anna enn stress og work overload, som det kanskje heiter, men eg vil gi deg ros for å ikkje ha gitt meg opp!Eg har dessverre ikkje hatt tid til å spesialskrive noko nytt til akkurat dette prosjektet, men eg har éin tekst som kanskje kunne eigne seg – ein kort novelleaktig tekst som blei trykt i den store 800 siders Tronsmo-boka som kom i fjor eller forfjor, og som eg går ut frå ingen har lese! Kunne det vere interessant? Eg legg den ved i tilfelle. Når det gjeld framlegg til dato: kva med 17. 18. eller 19. mars, på ettermiddag/kveldstid?

Beste helsing
Agnes

 

Den 20.februar 2014 kl. 13.09
Hei! Eg kan gjerne lese dagboksnotat i staden for den vesle novelleteksten, om du helst vil det!

 

Den 19. mars 2014 kl. 08:32
Beklagar at eg svarer deg så seint! Eg har prøvd å finne den gamle dagboka mi, men utan hell! Me pussar opp på 7. (!) veka, og alt er eit kaos. Leitinga har ikkje ført fram. Kva gjer me? Utset innlesinga? Eg kan neste veke òg. Beklagar!

Beste helsing frå
Agnes

 

23.mars 2014 kl. 13.12:
Hei igjen!

No fann eg endeleg boka. Puh! Limer inn teksten under her (bruker eit psyko skriveprogram som ingen andre får opna vedlegg frå!)
Sjåast altså i morgon kl. 16? Eg trur, dersom det er greitt, at eg berre vil lese inn desse dagboksgreiene, ikkje den novelleteksten – den er så ubetydeleg. Håpar det er ok?

Alt godt frå
Agnes