Hver gang noen skriver ikke tenk, tenker jeg ikke på annet enn «ikke tenk», eller konseptet «ikke-tenking». Det er kanskje en god innledning til å fortelle om «Tom». Her visste jeg jeg ønsket å skrive om tomheten, tomhetsfølelsen. Jeg ser på det å føle seg tom som å være sint på seg selv, eller retningsløst innovervendt, på en måte. Men dette fikk jeg ikke til. Så, en dag, hadde jeg en gig på Grønland i Drammen, der staten åpnet et nytt bygg. Dette bygget var og er den eneste og den første i sitt slag i verden. Den er nemlig 100% drevet og selvforsynt av grønn energi, bygget produserer faktisk mer strøm enn det bruker. Hele fasaden er dekket av solcellepanel. Det som er unikt med bygget, er at disse solcellepanelene er grønne og er preget med gressmotiv. Til åpningen av dette bygget, som skulle bli kalt Energibygget, hadde jeg skrevet et dikt som et Bygge Energi, som er noe av det mest sinnssyke jeg har gjort. Jeg fuckings bædet på scenen, og da jeg gikk derfra, var jeg i en slags tilstand som må ha vært borderline psykotisk, eller veldig nært. Jeg gikk og tenkte i høyhastighet med turtall på rødt, på denne teksten, på Tomheten, tenkte på Grønland og sutraen, før jeg så en kar i undergangen, under toglinjene. En gammel kar som stod og køddet med en tiggerdame. Jeg bestemte meg for å ta situasjonen på strak arm og white knight’e denne dama. Kanskje til og med bli fysisk, for noe sånt, tenkte jeg, drive og kødde sånn med tiggere, det går faen ikke an. Det aksepterer jeg ikke. Men da jeg kom ned dit, fant jeg straks ut at denne karen egentlig bare var snill. Han var bare en fyllik (som det finnes mange av i byen) som prøvde å gi dama en øl, for han hadde ikke penger. Etter å ha snakket med ham litt, gikk det opp for meg, et lys. Denne fylliken var nemlig ikke bare meget hyggelig (og dritings, kom rett fra fyllearresten, hadde gått rett til Meny og kjøpt seg to Aass), han var også kjempeinteressant. Han snakket om at han hadde vært i India, at han leste mye dikt, stor fan av Nils Yttri, alle disse tingene som var helt utrolig relevante for mitt prosjekt. Og jeg var jo helt på tuppa, og kunne veldig lett merke at denne mannen slet med nettopp Tomheten. Plutselig skjønte jeg: her er teksten min. Dette møtet. Meg og ham. Så spurte jeg hva han het, og han het Tom (!). Jeg gikk rett til toget for å sette meg og skrive, åpnet macen, åpnet et nytt dokument i Pages. Og da reflekterte jeg for første gang over at når man åpner et nytt ark i Pages, heter dokumentet «Tom». Et blankt ark. Tomheten, ordløst. Å si ingenting. Og det ble diktet.

Kjære Smerz, dere var de første i Ferdigsnakka til å lage noe uten vokal, dere. Men likevel var det et dikt der, «Tom». Hva handler diktet om for dere? Og hvordan gikk dere fram?

– Vi har prøvd å sette lyd på det å føle seg helt tom. Kun deg og ditt eget hode. Det kan føles helt rolig og distansert. Det kan føles veldig påtrengende og kaotisk. Det kan være helt stille og vakuumaktig. Man kan ligge på sofaen og bare stirre. Man kan litt febrilsk prøve å ordne masse greier, rydde opp. Man kan være på en fest og se alt fra et sted veldig langt unna.

Er det slik dere vanligvis gjør det? 

– Vi pleier ikke å ha en så tydelig overskrift når vi lager sanger. Følelsen i det vi lager ellers, blir bestemt av det som tilfeldigvis oppstår i løpet av prosessen. Her var det litt motsatt, og det føltes egentlig veldig fint.

Hva slags utstyr brukte dere for å spille inn?

– Data og mikrofon.

Ingen yndlingssynth?

– Tror ikke vi har noen yndlingssynth. Vi kan ofte bli hekta på nye samplere hvis vi finner ut at de kan noe vi aldri har hørt før.

Dere slapp nylig en EP. Hva skjedde? Og – hva skjer videre?

– Ja, EP-en er ute og det er stort! Vi hadde to veldig overveldende releasekonserter i København og London sammen med alle som har hjulpet oss med å utgi EPen. Håper vi kan få til noe i Oslo også. Nå lager vi ny musikk, og håper vi kan lage et helt album vi er glad i og få mulighet til å delta i flere prosjekter som Ferdigsnakka!