Kjære Dan, nå skal jeg være ærlig. Da jeg fikk tilsendt manuset ditt, hadde jeg egentlig ikke tenkt til å spille inn singel. Men så klarte jeg ikke la være. Var det sånn for deg også da du skrev den? Du bare klarte ikke la være?

– Fordi det var dikt, da eller? Det var pent sagt. Ja, da jeg satt på en cafe i Amsterdam hørte jeg en stemme i hodet. Den sa «Jeg sverger min troskap til flagget». Og jeg tenkte: Hva faen er det her for noe? Hvem er det som sier det her? Så skrev jeg den ned og plutselig hadde jeg skrevet to av åpningsdiktene.

Bra stemme! Mye bass, men ikke for mye. Innspillingsteknikeren var fornøyd, det samme var jeg. Var du klar over din gode stemme fra før?
– Takk! Noen har sagt det, og jeg liker å tro at den blir enda finere om natta.

Ok ok ok, fortell nå litt om boka! Hva er det for en slags bok? Hvordan ble den til? Osv osv osv, jeg vil gjerne høre alt.
– Dette er en bok om hvem vi tror vi er. Med tanke på familie, fedreland og verden. Hovedpersonen begynner med å sverge troskap til det norske og alt hva det innebærer. Så tar det ene det andre. Han forteller om familien og om sitt eget liv, sine drømmer og sin frykt, og tenker høyt om samfunnet i dag. Boka kom til som jeg skisserte i svaret over, men jeg har skrevet på den i lang tid, og jeg har forsøkt å tro på alt hovedpersonen sier. Jeg tror at verdiene hans, slik de kommer til uttrykk i samlingen, deles av veldig mange, og da ikke bare av dem vi antar er pengefolk og kynikere, men også av det kulturelle feltet, fordi vi alle er en del av en ufattelig velstand som vi hver dag må rettferdiggjøre.

Jeg følte meg litt truffet av mye som står der, jeg. Samtidig som jeg tenkte at det sikkert traff andre mer. Var det sånn du ville ha det – at det ikke skal være like lett å vite hvor og på hvem det siktes på?

– Hvis det er slik det virker, så er jeg glad. Både fordi jeg har sympati for de fleste av utsagnene, selv om jeg ikke alltid deler dem, men også fordi jeg antar at de fleste vil reagere som deg, altså at man tenker at andre burde føle seg mer truffet.

Du er også redaktør for skjønnlitteratur hos Cappelen Damm. Hvordan er det – å være begge deler?
– Det er stort sett uproblematisk. Det er ikke uten utfordringer, men jeg prøver å forholde meg til utfordringene selv, på min egen tid, og jobbe med forfatterne når jeg er på jobb. Og det er en stor glede å få være med på å jobbe frem god litteratur.

Hva om du gir ut en dårlig bok? Eller, at en bok går så godt at du totalt overskygger alle forfatterne dine? Eller at du liker så godt å skrive at du vil slutte! Eller at du totalt mister evnen til å skrive? Neida, ingen vits i å gå inn i dette, altså. Men, det er vel en balanse der som kan være vanskelig å opprettholde?

– Det er i hvert fall ikke ukomplisert. Men jeg skiller veldig tydelig på hvem jeg er når. Når jeg skriver er jeg bare forfatter, og på jobb er jeg bare redaktør.

Prøveballong: Jeg har en tanke om at du er på en hytte på fjellet nå, med skiføre og sol, kanskje appelsiner i sekken. Stemmer det? Veit ikke hvorfor jeg tenker det, men er du er en fyr som liker deg på hytta? Og som liker best å høre på ting med gitar? Jeg kan ta feil. Åpen for at jeg tar feil!

– Det stemmer at jeg var på ei hytte i helgen, med flott vær og skiføre, men jeg var der for å skrive, og var ute i været kanskje en time til sammen. En venn av meg var også med. Han hadde satt opp studioet sitt der, og spilte inn raplåter. Og midt i det vakre bråket satt jeg, mens Oslo-fiffen satt på fjellstua og drakk spritz. Jeg er nok også av den oppfatning at mange av verdens dårligste låter er laget for gitar, mens mange av de beste har sett dagens lys gjennom pipene på et orgel.