Kjære Anna, hvordan i alle dager fikk du TO LYDBOKSINGLER, mens andre bare får én???

– Jo, kjære Synne, det var jo fordi eg var så vrang at eg berre ville vere med viss ein folkemusikar eg likte skulle lage musikken til drikkevisene. Og så bestemte vi oss for Erlend Viken. Han er frå Oppdal og spelar fele. Så kontakta du Erlend Viken og han laga musikk og greier. Berre at denne Erlend Viken var frå Buvik og spelte ikkje fele. Med andre ord eit dobbeltgjengarmotiv – der finst to Erlend Viken! Som du sjølv sa: «HELT SJUKT»

Vi bestemte oss brått, faktisk akkurat samtidig som din nyeste diktsamling, Drikkeviser frå Paris, kom ut, at vi skulle lage noe på den. Men da hadde jeg forsøkt å overtale deg i lang, lang tid. Hva tok deg så lang tid, egentlig?

– Heilt ærleg er eg litt skeptisk til å poppe opp tekst med musikk. Eg tenkjer at det så ofte vil ende opp med at musikken akkompagnerer, at dei to utøvarane ikkje blir utfordra likeverdig. Og så er det jo ikkje sikkert at den musikaren de velde ut til meg ville forstå kva eg prøvde å formidle i teksta i det heile tatt?

Og du var redd det hele skulle høres for emo ut?

– Ja, eg ville lese med litt meir temperament og variasjon, for det meinte eg skulle få fram det humoristiske og ville i teksta, men du ville ha det mindre stilisert og meir pratande, for at det ikkje skulle bli for voldsomt (og parodisk?) saman med musikken. Eg har ikkje høyrt resultatet, eg, så det blir spennande å høyre om det blir emo eller ikkje!

Fortell meg litt om drikkeviser! Hva kjennetegner en drikkevise? Bare moro, aldri emo? Og dine drikkeviser, hvor drikkevisete er de?

– Åjo, drikkeviser kan ha mykje tristesse i seg! Dei handlar av og til berre om å ta ein skål, men andre gongar om den lunefulle alkoholen, eller det å vere avhengig av den. I «Fyllepolska från Jät» f.eks., som eg har sitert i diktet, er det ganske stussleg:

Jag e en stolle och en stackars tok
me mitt brännvin!
Och bär mej åt som jag ej vore klok
me mitt brännvin!
När jag va liten och knappt kunde gå
drack jag brännvin!
Nu söker jag i varenda vrå
efter brännvin!
Ja, skål för fatter,
och skål för mutter,
och skål för alla,
och skål för mej!

Men det er ein beisk humor her, ikkje sant, som gjer at det ikkje blir emo. Og det var denne fandenivoldske og hardføre stilen eg hadde lyst til å ta med inn i mine eigne drikkeviser. Bortsett frå det bryt dei ganske kraftig med sjangeren; alt for lange, utan rim, og med større tematikk enn berre drikking. Og ganske sikkert vanskelege å lage songar av.

Denne greia du har med Paris. Er det en kjærlighet?

– Det er heilt sikkert ein kjærleik for språket. Det høyrest litt skrudd ut, og eg klarer ikkje heilt å forstå kva det går ut på sjølv, men det er lite som gjer meg så glad som å snakke fransk. Så sidan eg får snakke fransk i Paris, sidan det er der eg har vore og lært meg fransk, har eg blitt ganske glad i byen også. Det var gøy å oppdage den byen som er bak alle klisjéane, alle idéane vi har om ✴Paris✴.

Men noe jeg har lurt på lenge … hva skjer etter drikkevisene? Er det ikke der festen både begynner og slutter?

– Når det er slutt på drikkevisene, er det slutt på festen. Med mindre ein begynner å synge dei samme visene om igjen. Det har eg ikkje tenkt å gjere.

Ja Erlend, hvordan var dette å jobbe med, da?
– Dette var spennende og annerledes enn det jeg gjør til vanlig. Jeg har kjent Anna i mange år, og jeg synes hun skriver veldig godt, så det var stas å få forespørsel om dette samarbeidet. Jeg liker ideen og konseptet med at ulike musikere lager musikk til forskjellige forfattere.

Du er faktisk en av få, av alle de forskjellige musikerne som har jobba med Ferdigsnakka, som har lagt på lyd til vokalen I ET STUDIO – og ikke bare på en datamaskin kobla til en synth eller to. Tilbake til instrumentene? Det blir kanskje sånn når man er en instrumentalist som deg?
– Ja det er egentlig mitt eneste alternativ siden jeg ikke jobber noe særlig med effekter eller lager musikk ved hjelp av data. Det blir old school på meg.

Vi gjorde heller ikke noe med opptaket i etterkant. Bare finstemte lyden, mikset og mastret, men altså: ikke noe klipp, ikke noe redigering, ikke noen doble lag. Var det slik du ville ha det?
– Vi hadde i bakhodet at vi kanskje skulle gjøre det til en litt større produksjon. Eventuelt legge litt lag på lag. Men da jeg var ferdig med førsteutkastet føltes det så levende og såpass i samspill med teksten at jeg ville ikke klusse det til.

Fortell litt mer om studioarbeidet. Du kan jo for eksempel starte med: Hvor lang tid tok det? Hva var vanskelig? Hva var lett?
– Det tok veldig kort tid faktisk. Jeg kom inn i studioet og fikk høre diktet to ganger. Jeg hadde lyttet på forhånd også, så jeg hadde gjort meg opp en idé til en musikalsk retning og hvilke stemninger jeg så for meg. Det vanskeligste var å få en helhet i musikken. Jeg ville at den også skulle kunne stå på egne bein.

Du er folkemusiker. Hvor mye jobber du med tekst sånn til vanlig? Og hva tenkte du da du hørte dette diktet?
– Jeg jobber ikke så mye med tekst selv, men jeg har laget et bestillingsverk til Norsk Litteraturfestival sammen med Gert Nygårdshaug til boka Mengele Zoo. Det var veldig lærerikt. Jeg har jobbet med mange vokalister som er tekstforfattere og flinke tekstformidlere. Slik sett er tekst noe jeg forholder meg til ofte som musiker. Jeg likte dette diktet veldig godt. Det var noe direkte og fandenivoldsk over det. Synes å høre litt inspirasjon fra Peer Gynt og ord og uttrykk fra norsk folkemusikk.