Kjære Roskva, nå er det én dag til du slipper din andre bok, Flammen og mørket. Hva føler du om den akkurat nå?

– Jeg er litt redd for den, selv om det er idiotisk. Det er tross alt jeg som har skrevet den, så jeg bør vite hva som står der. Samtidig føler jeg at det å skrive er litt som å være sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Jeg har ikke helt kontroll på hva jeg har gitt fra meg, selv om jeg har finpusset og strøket og skrevet på nytt og lest gjennom mange ganger. Følelsen av at teksten har like mye eller mer makt over meg enn jeg har over den, er noe av det jeg liker best med å skrive. Men det er skummelt også. Ingen bøker er perfekte og jeg forstår at det finnes ting i romanen som kan og kommer til å bli kritisert. Uansett føler jeg at det var viktig og riktig for meg å skrive denne boka nå. Så jeg er både glad og redd.

Denne singelen er et utdrag fra boka. Hvor befinner vi oss?

– Vi befinner oss på side 71, 72 og 73. Neida. Scenen utspiller seg på en leirskole i et nedlagt kloster på 70-tallet, og karakteren «moren din» er tretten år gammel. Hun har akkurat gitt bort perlearmbåndet sitt til en noe mistilpass og usikker jevnaldrende, Sara, i et forsøk på å si: Jeg ser deg. Like etter at Sara har mottatt denne gaven, forsvinner hun sporløst.

– Jeg tror utdraget handler om hvor vanskelig det er å gjøre godt. Både fordi det gode kan være skiftende og vanskelig å identifisere, men også fordi det som på sikt virker lindrende, i øyeblikket kan kjennes smertefullt – og omvendt. Jeg tenker at det er vanskelig å vise seg sårbar for et annet menneske, men kanskje desto vanskeligere å stole på at en selv er i stand til å være nær et annet menneske uten å skade det samtidig. Det er nok dette «moren din» føler på også.

Du slår meg som ekstremt hardtarbeidende. Rett etter at denne var sendt til trykk, så gikk du i gang med oversettelse av en tjukk kloss av en bestselgertittel. Er det mer du holder på som vi bør vite om?

– Oi, dét er en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg er på ingen måte et slikt menneske som jobber fra morgen til kveld og knapt har tid til å spise. Oversettelsen har tatt litt tid fordi jeg er fersk og ikke vil gjøre skam på originalen. Når det gjelder andre prosjekter, er det ganske rolig akkurat nå. I fjor skrev jeg et teaterstykke, I ilden, i samarbeid med tre flinke skuespillere i Madam Pysj. Det er det siste store prosjektet jeg holdt på med, sett bort fra romanen. For øyeblikket skriver jeg på en liten tekst som skal med i Flamme Forlags antologi Skrivehistorier som kommer ut til høsten.

Hvordan er det å hoppe fra romanskriving til annet arbeid? Er det godt å komme ut av eller er det et vondt tomrom å fylle?

– Både óg. Det hender det går treigt med skrivingen, og da er det veldig deilig å ha andre ting å jobbe med ved siden av. Men er jeg skikkelig i siget, setter jeg gjerne alt annet på vent. Jeg liker å forsvinne i teksten. Da jeg leverte romanen fra meg for siste gang, føltes det ganske tomt. Det var vanskelig å begynne på noe nytt, for jeg var ikke helt ferdig med å tenke på det jeg hadde jobbet med. Men nå begynner jeg å få avstand.

Apropos tomrom. Det finnes litt av det i denne boka også? Litteraturen er kanskje et fornuftig sted å plassere tomrom? Eller er det heller slik at livet tømmes, litteraturen fylles?

– Hm, vanskelig spørsmål. Jeg opplever ikke jeg tømmer livet mitt ved å skrive, kanskje snarere tvert imot. Å skrive kan, på sitt beste, gi meg masse energi og glede og gjøre livet utenfor teksten finere. En venninne av meg, som også er forfatter, har sagt at livet og litteraturen hele tiden må være i en slags balanse. At man kommer til et punkt hvor man har skrevet seg tom, på et vis, og så må man ut og oppleve, for så å kunne skrive igjen. Jeg synes det er en fin beskrivelse som jeg til dels kan kjenne meg igjen i. Når det er sagt, er det ikke slik at jeg bare skriver om ting jeg har erfart. Å leve «der ute» handler like mye om å se andre mennesker, reflektere over det man ser, stjele erfaringer, på et vis. For mange andre forfattere er det sikkert annerledes. Uff, dette ble litt klønete.

Det er alltid en fare for at vi roter oss bort. Men en grunn finnes vel for at du skriver?

– Jeg vet ikke om jeg kan «forsvare» at jeg skriver. Det høres jo flott ut å ville forandre folks tankesett eller tilby fortrøstning, og jeg blir selvfølgelig veldig glad hvis bøkene kan bety noe for andre, men årsakene til at jeg skriver er først og fremst egoistiske. Skrivingen er et rom hvor det som føles forvirrende, vanskelig eller skamfullt blir noe produktivt og levende i stedet for noe jeg bare vil kvitte meg med. Iblant føles også skrivingen som en måte å komme nærmere andre mennesker på, fordi man hele tiden forholder seg til temaer som er større enn en selv.

Du har en veldig god stemme også. Født eller blitt sånn?

– I og med at dette er en lydboksingel, blir jeg litt usikker på om du tenker på tale- eller skrivestemmen, haha. Den førstnevnte er jeg i alle fall født med. Ingen skumle stemmebåndsoperasjoner i Øst-Europa eller noe sånt. Skrivestemmen er nok både óg. Det er klart at jeg skriver annerledes nå enn da jeg var seksten, og annerledes da jeg var seksten enn da jeg var elleve. Samtidig har jeg aldri bevisst gått inn for å forbedre språket mitt eller skrive på noen bestemt måte. Det kjennes veldig naturlig for meg å skrive på den måten jeg gjør, at det nettopp er en stemme. Jeg synes at struktur, det å bygge en historie, er vanskeligere. Det kommer ikke like lett for meg.