Kjære Maria, hva er ditt forhold til intervjuer om dagen? Du har jo gjort en del av dem, kan man si?

– Jeg liker egentlig ikke intervjuer, det er slitsomt, og som oftest stiller folk de samme spørsmålene, så jeg svarer på autopilot.

«Uredd, original og en liten fest å lese» og «fornyer den norske oppvekstromanen ved å bryte alle språklige regler». Vi må innom noen av disse tingene som er skrevet om debuten din. Men hva sier disse tingene deg? Kjenner du deg igjen i din egen tekst?

– Nå har jo jeg lest boka mi en del ganger, så jeg synes ikke den er noen fest å lese lenger, men jeg synes den har vært veldig morsom å skrive. Og jeg synes egentlig at den er morsom å lese også, den var en fest å lese for ett år siden. Da var det veldig gøy. Uredd har jeg kanskje vært, litt, boka er jo veldig snill.

Og hva gjør man når man debuterer på denne måten? Skriver man på eller får man skrivesperre?

– Man blir litt redd og usikker. Særlig for å skrive noe helt annet. Tanken på at man kanskje skal skrive noe på sitt «vanlige språk» er skremmende. Er man god nok da?

Og hvor viktig er det, egentlig? Å skrive?

– Viktig. Det er noe man blir avhengig av. Og det er mer enn å skrive bøker. Det er noe som må ut.

Jeg skjønte også at du hadde en ganske så guilty spilleliste som fulgte skrivingen. Eller, jeg tror i hvert fall du kalte den guilty. Kan du ikke lekke ut litt fra denne? 

– Jeg hørte på Forever av Chris Brown. Jay Sean ft. Lil Wayne – Down.. Og mye T.I. og en del på 2001-albumet til Dr. Dre. Det var veldig viktig, for jeg kunne huske tilbake til min egen flaue ungdomsstid. Egentlig så synes jeg lista er bra ennå. Selv om musikken på den kanskje ikke objektivt sett er regna for å være kvalitet.

Så dette med musikk – musikk er ikke ubetydelig, altså?

– Musikk er ikke ubetydelig, det er rytmisk, og for mange handler jo også skriving mye om å finne en rytme.

Det som raskt slår en i møte med deg, er hvor mye autoritet du står i dette med. Du vet hvor du vil, kan det virke som. Hvor vil du nå?

– Jeg vil slappe av. Bli litt selvsikker igjen. Det er ikke lett å gi ut en bok selv om man får oppmerksomhet. Jeg er ikke så sikker, selv om det kan virke sånn. det er jo helt forferdelig å gi ut bok, man tenker at man ikke skal ta noen kritikk til seg, at man blir immun, men det blir man ikke! Ofte før jeg har gjort intervjuer, eller vært i samtale om boka, så tar jeg meg skikkelig sammen, skjerper fokuset, prøver å gi meg selv litt bedre selvtillit, for ellers sklir jeg ut, blir helt fjern og får ikke med meg hva jeg skal svare på. Lur strategi. Men jeg har blitt mer sikker etter å ha gjort en del intervjuer.

Vi har spilt inn utdrag fra selve boka. Hva kan du si om utvalget? Hva føler du selv når du leser og leser opp fra boka?

– Når jeg plukker ut utdrag jeg skal lese, velger jeg som regel å lese noen skoletekster. De egner seg bedre for høytlesning, og det er mer fart i disse tekstene. På samme måte som hvis jeg skal gjøre et intervju, så må jeg ta meg sammen og skjerpe fokuset hvis jeg skal lese høyt, hvis ikke går det ikke, da faller jeg ut og leser helt feil og blir veldig veldig nervøs.

Siste ut herfra: Hva med stillheten etter dette?

– Stillheten? Jo, den er vel der nå. Det er fint at det har roa seg litt nå. Så kan det være rolig lenge. Så kan jeg lese og spise og skrive, gå litt på Blindern av og til. Og kanskje kjøpe et dyr.