Kjære Heidi, i dag slipper du din andre roman, Ungdomsskulen. Har du noen forventninger?

– Eg blir jo litt meir nervøs og sjølvopptatt enn vanlig av å vise fram ting eg har laga. Det er litt flaut, liksom. Så eg forventar å være litt stoltflau i eit par veker, og håpar selvfølgelig at mange vil lese.

Andreromaner er kjent for å være en hard nøtt. Hvordan var den å skrive for deg?

– I midten av prosessen var det litt seigt. Når den første kreative raptusen har begynt å dabbe av, og det ennå er langt til mål syns eg det er litt kjedelig. Det er då eg må jobbe.

Jeg trodde jeg ikke huska noen ting fra jeg var ung, jeg, men da jeg leste boka di, huska jeg masse greier. Hva tenker du om det, egentlig – at boka di får andre til å huske ting de trodde de hadde glemt? Husker du selv godt?

– Ja, eg hugsar veldig mange unødvendige detaljar. Ikkje ting som fakta om verdenskrigar og amerikanske presidentar, men heilt tullete ting som kan være bra inspirasjon til skriving.

Men det var kanskje ikke det som var ideen i utgangspunktet – å få andre til å huske. Hvorfor ville du skrive om ungdomsskolen?

– Eg har ennå ikkje møtt ein person som har sagt UNGDOMSSKULEN? TIME OF MY LIFE! Og det syntes eg var eit fint utgangspunkt for ein roman.

NØDT ELLER SANNHET…?

– Nødt?

Kommer det en bok om videregående? Eller går det andre veien – barneskolen, så barnehagen?

– No har Skam dekka vidaregåande med glans, så eg får gå andre vegen.

Du er jo ikke bare forfatter, også fotograf. Er det sånn at du tenker på deg selv som mest av en av delene?

– Eg trur eg tenker 50/50. Eller, eg tenker egentlig ikkje så mykje på det.

Da du var i studio, sa du noe om at du pleier å gjøre det meste selv, og at det var noe som var deilig med en bok. At ja, «nå har jeg skrevet den», og så kan noen andre ta over. At det var uvant for deg at andre holdt i ting. Er det virkelig sånn, at å skrive bøker totalt sett kan føles mindre ensomt enn å være fotograf?

– Det er mykje godt selskap i å skrive. Med foto er det ofte så mange trådar å holde i, men med skriving er det berre den eine tråden.

Kjære Simen, er det slik at du sitter og lager musikken til Heidi Furre-teksten akkurat nå? Fortell meg! Hva baler du med! Hva er den største og minste utfordringen!

– Akkurat nå sitter jeg med Heidi Furre i det ene øret og fire ganske sure oscillatorer i det andre! Strømmen i leiligheten er så ustabil at instrumentene lever sine egne lille liv. Men jeg tror kanskje denne halvvonde, atonale driftingen i instrumentene kan passe fint til stemningen i teksten. Utover strømmen, så er det generelt mange utfordringer på det tekniske planet. Alt ender stort sett opp med å bli en ganske tjukk, mørkebrun og lunken lapskaus av noe lyd. Miksing og triksing er ikke min greie. Utfordringer som er av typen «små» er i et godt mindretall per nå. Håper de dukker opp snart.

Du er nylig pensjonert bandspiller, i Team Me. Hva gjør man som musiker når et band legger ned?

– Starter flyttebyrå? Om ikke annet blir man veldig god til å bære utstyr fra ett sted til et annet. Når man har fått være med i et prosjekt så lenge, så fører det med seg mye fine greier som lever videre. Både i og utenfor musikken.
Så lenge jeg har kjent deg har du alltid laget ting. Tegna, malt, fotografert, filma, spilt, produsert. Men skrive, det har du ikke gjort så mye av, har du vel? Hvorfor ikke?

– Det har faktisk blitt noen meterlange textEdit-dokumenter opp gjennom. Men utover at noen fragmenter av disse dokumentene skal filmatiseres i nær fremtid, så trives det meste av det aller best langt inne i en (forhåpentligvis snart døende) harddisk. Jeg vet ikke, jeg lager generelt masse greier uten så mye mål og mening. Uten at det nødvendigvis alltid trenger å virke sånn. Men det er litt lettere å jobbe sånn i alt annet enn tekst.

Hva tenker du om å legge musikk til noen andre sine tekster, da? Har det noe å si hva de handler om? Om du liker teksten eller ikke?

– Akkurat nå er det litt gøy, men så kommer jeg på at folk, ikke minst Heidi, skal høre dette. Og da blir det litt sånn første skoledag-feeling inni magen. Det har jo selvsagt noe å si hva teksten handler om, selv om jeg tror lydbildet mitt hadde endt opp med å bli litt trist og moody uansett. Hehe.

Jeg er spent. Er du det også, når du sitter midt i prosessen? Eller er det kun frykt å spore hos deg per nå?

– Jeg er spent vettu! Sitter her med et surt modularsystem, liksom. Vet ikke hva dette ender opp med å bli, det ene fører liksom til det andre, og så ender man stort sett opp med noe ganske annerledes enn hva man kanskje hadde hørt for seg in the first place. Det er skummelt og spennende, kan jo gå begge veier det.