– 33 er en interessant alder. Det var da Jesus ble drept, det Kierkegaard omtalte som en hel generasjon og alderen til mange romanskikkelser.

Da Nils-Øivind Haagensen ble spurt om å lese opp i Kjersti Annesdatter Skomsvolds slippfest for hennes siste roman, 33, skrev han et dikt samme dag. Selv om han ikke lenger er 33, men 43, tenkte han at han likevel kunne si en hel del om nettopp det.

– Når du er 33 er du ikke lenger ung, men fortsatt ikke gammel. Ung nok til alt, men gammal nok til å forstå det. Jeg hadde ikke noen bevissthet om det da jeg var 33. Da ønsket jeg å være 23, og nå skulle jeg ønske jeg var 33. Du er alltid ti år på etterskudd. Det er bare å forberede seg.

Føler du deg gammel?

– Jeg vet at jeg er det. Og jeg merker at opplevelsen av meg selv har forandra seg. Jeg har en mer nyansert og nedslipt idé om hva det vil si å produsere tekst, for eksempel. Jeg er ikke en tjueåring med notisblokk som går mellom smaua i Bergen og tror han føler noe veldig dypt.

Hva har forandra seg?

– Fryktelig mye, vil jeg si. De historiene enhver ungdom er avhengig av, de narrativene, har blitt brutt. Foreldre er borte, venner er borte, forholdet til tid og mennesker er annerledes. Jeg ser langt færre mennesker nå enn jeg gjorde da jeg var yngre, da tilgangen på nye og gamle fjes var større. Mange dører i byen var åpne for deg, sånne ting man ikke tenkte over; en fest der, et møte her. Følelsen av enormt mange kontaktflater ga eksistensen en slags ytre relevans. Og man tok det som den største selvfølge.

Haagensen følte det tidvis slik – at han kunne skrike så høyt at hele verden hørte ham. Men det var før. Han mener man trenger den fortellinga når man er ung; å være Rimbaud i Afrika, Ginsberg i Tanger, eller bare «hvem som helst i Paris».

– Du ser det på ung lyrikk, fylt av patos og store tanker. Eller store bokstaver for den saks skyld, hvis vi ser på Yahya Hassan. Når jeg leser diktene hans ser jeg for meg en fyr som står og brøler.

Skulle Haagensen gått tilbake til 20-årene med det han vet nå, ville han blitt «koko». Skal man være «ung fyr med notatblokk» uten å le av seg selv, må man tro at det ikke finnes en ende på det.

– Nå ser jeg derimot den enden. Når jeg treffer en gammel venn nå, tenker jeg heller at det er lenge til jeg kommer til å se ham igjen, enn at vi snart skal treffes. Før pulserte man frem og tilbake til samme geografi hver dag, sånn er det ikke nå. Men stillstand trenger ikke være elendig. Stillstand og tristhet er veldig nødvendig for eksistensen. I hvert fall trenger jeg den. Den er en del av min forsoning med verden og alt som er vanskelig. At alle skal dø, og at jeg skal dø, åpenbart. At folk ikke forstår hva jeg sier, at folk synes det jeg skriver er dårlig, at politikere er idioter eller at maten er farlig. Jeg trenger å grine over disse tingene. Men det betyr ikke at jeg ikke har det bra.

Ideen om poeten skiller seg fra poetens hverdag, mener han. 13 utgivelser som forfatter, redaktørjobb i Flamme forlag, en Sult-pris og en Nordisk råds-nominasjon i baklomma. Men om noen drømmer om å være Nils-Øivind Haagensen, da rømmer han landet.

– Jeg er forsont med min minimale plass på kloden. Til og med det som gjør meg synlig, altså skrivingen, er skrevet på norsk, et språk som minimalt med mennesker behersker. Alle menneskene som leser diktene mine kan få plass i ei blokk i Groruddalen, resten av landet gir faen. Jeg skulle jo ønske det var flere, i det minste hele dalen. Men det er likevel blokka mi.

Du sier i Ferdigsnakka-singelen at tanker bare er et voksent tidsfordriv?

– Hvis vi skal sitte her og tenke rundt et dikt så er det allerede et tidsfordriv. Diktet kan føles sant ut nå, men det er en utsettelse av en sannhet som først kommer senere. Som jeg en dag forstår. Tenkningen er som en leke du kan trekke i og springe etter. Men du dauer før du får tak i den.

Han tenker litteratur kan sies å være et oversett vitenskapelig verk. Den kan bidra til tenkningen på samme måte som vitenskapen.

– Skjønnlitteraturen var psykologien før vi hadde psykologistudiet, sosialantropologien før vi hadde sosialantropologien, historieskriving før vi hadde historiefaget. Skjønnlitteraturen er grenseløs og evig nysgjerrig. Vi vet ikke hva vi ikke vet. Mange sier at det ikke finnes noe originalt å skrive lenger. Men om 50 år så kommer det en eller annen og bare overrasker alle. Jesus var et svar på et stilt spørsmål. Men denne gangen har vi ikke spørsmålet.

Ideelt sett skal litteraturen være fra én person til en annen, mener Haagensen. Og når han skal lese opp, vil han snakke mest mulig. Ikke at diktet skal ligne en gjenstand som kommer ut av strupen til en skuespiller.

– Når Olav H. Hauge leser opp «Det er den draumen» så hører man på stemmen hans at han snakker til ingen, men han vil at alle skal høre det. Jeg foretrekker å snakke til én. Så får de andre tjuvlytte hvis de vil.

Så du har alltid én du tenker på, også i «33»?

– Alle diktene mine er skrevet til helt spesifikke personer. Men hvem sier jeg aldri. Det høres fint ut å si «her er en kjærlighetserklæring til deg». Men tanken var sannsynligvis å gjøre meg selv ønska. Eller savna. Selv om jeg håper det ikke er 100 prosent sant.