Kjære Fredrik, hvor ofte har du sittet i «Kampen park» som du gjør i teksten?

– Kanskje bare én gang. Men sånne samtaler har jeg og kompisene hatt mye av, rundt omkring i Oslo.

Du jobber jo VELDIG hardt. Ikke så mye «bare prat»?

– Jeg jobber først og fremst veldig mye fordi jeg synes det er veldig gøy, og veldig meningsfullt. Jeg er ikke direkte redd for at det blir «bare prat», men veldig vàr på det. Jeg ønsker jo at ting skal skje, og komme forbi nettopp det ønsket og bli noe.

Det er helt utrolig kult at du og Bendik fant hverandre slik dere gjorde – etter at han lydla denne teksten. Hva var det med musikken til Bendik som passa sånn til teksten?

– Bendik Baksaas er kanskje den jeg har møtt i mitt liv med mest dedikasjon til det han lager, samtidig som han har en urokkelig kunstnerisk integritet når det kommer til greia si og musikken. Han er rett og slett et uhyre sjeldent talent. HAN jobber hardt! Og da jeg hørte denne remixen, ble jeg øyeblikkelig forelsket i lydbildet og stemningene han lager. Så møttes vi og han var både en smart og kul kar også. Så vi arbeider definitivt videre, vi er masse i studio om dagen, og jeg gleder meg til å se hva som skjer med det.

Og hvorfor er det akkurat «Kampen park» som får avslutte plata og diktsamlingen?

– Fordi den er drømmende, «flummig», lengst vekk fra det virkelige, det der ute: den er punktet hvor alle sjokkerende realiteter i en prosess har blitt til dissosierte konsepter vi snakker om, bare ord. Det er som om det ikke finnes, ikke er på ekte, før vi blir minnet på det igjen i første spor, når plata og hele sirkelen starter på nytt.

Gode Bendik, hvor ofte har du vært i Kampen park?

– I gjennomsnitt tre ganger i måneden i løpet av første halvdel av 2016.

Wow! Du må fortelle historien om da jeg sendte deg forespørselen om å lydlegge sistesporet på denne versjonen av «Kampen park»!

– Haha. Jo, jeg var i Barcelona på Sonarfestivalen i sommer. Bodde i en sånn fake airbnb-leilighet, som ser ut som en leilighet på bildene, men når du kommer dit finnes det verken vannglass eller stekepanne. Samma det, var fin utsikt fra balkongen som ikke var en balkong, men bare to svære glassdører i stua man kunne åpne. Satt der da, på morrakvisten, etter å ha dansa tolv timer til Ost & Kjex og resten av Diynamicgjengen på strandfesten deres. De andre vennene mine hadde én etter én ghosta nachet og passa ut i hjørner, badekar og sovesofaer. Bare meg og en kompis som heter Peder var igjen. Satt der og hørte techno på en farlig potent UE-megaboomhøytaler, da jeg plutselig så det hadde tikka inn en mail fra Øverland Knudsen. Vag forespørsel om å lydsette en tekst, ikke no navn på forfatteren, bare en mystisk fil som het Kampen Park. Trykka download. Trykka enter. Og plutselig entra en mann rommet, tok tak i kragen te kompisen min og meg og fillerista oss. Lyden var så høy, alle nyansene i stemmen trådte klart fram. Etter et halvt døgn med minimal og techno låt denne kraftige og følelseslada stemmen naken og presis.

Den handla om livet ditt, sier du. Hvordan da?

– Fredrik tok oss med på en reise gjennom forskjellige temaer og følelseslandskap. Ramma for teksten er en samtale mellom to kompiser, samtalen er som en skyhimmel. I et øyeblikk får du tydelige former og bilder, raskt utvikler det seg til noe så utflytende og vagt at det i beste fall kan kalles en dis. Samtalen drives vidre av små assosiasjoner og blir i seg selv til en lang overgang. Den rytmiske kvaliteten i teksten er slående elegant, både på plan av versjelinjer og i den overordna formen. Det hele blir levert med utsøkt timing, et nyansert følelsesregister og sjarmerende selvironi.

– Så hva har dette med livet mitt å gjøre? en del av temaene i teksten er jo ganske generelle, jeg regner med mange mennesker kan kjenne seg igjen, både i temaene direkte, og i denne typen struktur på en samtale. Det som blåste huet av meg var at Fredrik leker med og totalt nailer en haug av de samme parameterne jeg forholder meg til når jeg lager musikk. Det handler enkelt sagt om variasjon i nyanserte følelser over en gitt tid. Hvor lenge skal vi være her. Hvordan kan vi komme dit på en måte der vi ikke merker det før vi allerede er dypt der inne. Akkurat hvilke ingredienser skal til for å lage denne spesielle balansen mellom melankoli, tilstedeværelse, hardhet og humor. Hvordan kan jeg gjøre dette til en lek, og ikke en kamp. Bølger. Sykluser. Overganger. Rytme. Det er livet som jeg kjenner det.

Fortell om musikken. Mye som skjer?

– Samtalen i teksten har lekne overganger mellom varierte stemninger. Det samme forsøker jeg å gjøre med musikken. Hele tida finne det riktige lydlandskapet som passer følelsen i orda og fremføringa til Fred, sånn det høres ut for meg. Jeg bruker flere steder i låta feltopptak fra da jeg besøkte en kompis som heter Seb i Madrid forrige november. I opptaka går vi rundt i gatene, i parker og naturen og prater. Jeg synes det catcher veldig den tonen mellom de to kompisene i teksten. Jeg liker veldig godt å høre lyden av vår samtale i bakgrunnen for teksten. Et naturlig tyngdepunkt for meg er når de begynner å snakke om døden, så jeg bygger opp mot dette og drar en del i den følelsen der.

– Der han sier «så redd for å bli avvist at man har distanse til alt man sier fordi man ikke tør å si no, være ærlig» starter en del som er en pitcha ned versjon av et fritt improvisert strekk jeg gjorde sammen med trompetisten Kristoffer Eikrem på Oslo Jazzfestival i fjor sommer. Det er altså fra en låt vi kaller «Nothing personal», jeg synes stemninga treffer blink og det er helt magisk hvordan rytmikken og fraseringene i trompet og stemme sitter sammen. Dette er dessuten den siste låta jeg lagde i det forrige studioet mitt, som ligger to minutters gange fra Kampen Park.

Du er utrolig spennende å jobbe med. Du er så inspirert og har så masse overskudd og tanker om det du driver med. Men hvor finner du musikk? Og hva slags musikk er det som inspirerer deg nå? 

– Skaff en håndholdt opptaker. Lån den av noen du kjenner. Plugg i headsettet, skru lyden ganske høyt og trykk på rec. Du trenger ikke ta opp, bare aktiver mikrofonen. Gå rundt og hør alle lyder drithøyt. Møtet mellom fotsåla di og asfalten trår fram like fargerikt som en feit akkord på et flygel. Konteksten at du går rundt med headset vil til enhver tid minne deg på at du hører på musikk. All musikk er et uttrykk for å manipulere og leke med lydkildene som finnes rundt oss. En steinalderdame klappa i henda for å ta en mygg. Så kom det musikk.

Du går kanskje til litteraturen og musikken og filmen av og til også? Noen nye funn i det siste?

– Muligheten av en øy av Michel Houellebecq leste jeg tidligere i år. Det var en vakker og totalt lættis bok. Annenhvert kapittel er skrivi av Daniel1 og Daniel24. Daniel1 er et menneske, Daniel24 er et nymenneske, den 23. generasjonen klone som har kommet etter originalen. Daniel1 er tynga av byrder som aldringsangst, selvforakt, seksuell frustrasjon og alkoholisme. Mellom kapitlene om ham, kommer korte kapitler som er kommentaren til Daniels fjerne etterfølger, som lever et fullstendig annerledes liv. Færre konflikter, mildere følelsesliv, stabilitet, tilfredshet og fravær av nysgjerrighet. Generelt mer som en plante og mindre som et villdyr. Historien fortelles med humor som får meg til å le høyt, handlinga er drivende og uforutsigbar. Jeg synes det er interessant hvor totalt annerledes disse framtidsmenneskene forholder seg til livet, de er én i en lang rekke av kloner, og har på ingen måte den sterke følelsen av ego som vi har. De virker ganske likegydlige, noe vi ofte tenker på som det motsatte av kjærlighet. Det er vel også sant, men deres bevissthet er ikke mindre verdt, bare fordi kjærligheten deres ikke er intens sånn som vår.

– Blue er en film som kom ut i 1993, noen måneder før regissøren Derek Jarman døde. Denne filmen så jeg første gang i fjor, men ser den regelmessig om igjen, seinest sammen med Fredrik for en uke siden. Oppdager alltid noen nytt. Dette er den beste filmen jeg har sett. Hvordan går det an å si noe sånt? Den har ifølge min smak perfekt lyddesign og soundtrack. Noen av de sterkeste bildene jeg har opplevd, den får meg til å gråte, og gir sterke følelser av absentheisme, paranoid uro og varm melankoli. Bra miksa sammen og god timing på når den ene følelsen avløser den andre. Også noen veldig sterke følelser som jeg synes er vanskelig å finne ut hva egentlig er for noe. Det er på en måte dikt, og lyden av menneskestemmen er veldig sentral. Blue inspirerer meg på mange nivåer.

– «In a landscape» er ei låt av John Cage. Den er originalt skrivi for piano, men aller finest er harpeversjonen av Victoria Looseleaf. Hun spiller den dødssakte og jeg blir aldri lei. Hører denne låta hver eneste dag og har gjort det i flere måneder nå. Den… tar meg til et helt spesielt sted. Det funker alltid, jeg blir ikke lei. Så vakker og mild, enkel og rein. Innspillinga låter nydelig, melodien er enkel, men aldri kjedelig, alltid litt annerledes, alltid en litt annen side av samme sak. Den er ikke så lett å finne på nettet, så jeg har lagt ut akkurat denne versjonen på min YouTube-kanal.

– Sist vil jeg kjapt nevne Uroens bok av Pessoa. Denne bruker jeg som en slags bibel, slår opp og leser litt her og der. Tekstene forandrer seg fra gang til gang jeg leser dem. Pussig det der.