Hver gang Johan Harstad begynner på et nytt bokprosjekt sier han til redaktøren sin: «Denne gangen kommer det til å gå bra.» Likevel gjør det aldri det.

– Man må passe seg for å pynte seg med å være så jævla dark. Det blir fort patetisk. Noen ganger når jeg skriver hører jeg Radioresepsjonen inne i hodet «ooh the darkness». Da må jeg ta en pause.

Harstad har tatt fri fra sin ti uker gamle baby og drikker Pepsi på Fru Burums. En nybakt far som har skrevet og lest inn en tekst om et menneske som råtner til Ferdigsnakka.

– Det er en ganske spesiell tekst sånn sett. Jeg skrev den bare et par dager etter at Stig Sæterbakken døde. Han var ikke bare et forbilde for meg, men også en slags mentor, en slags læremester. Jeg ble kjent med ham på slutten av nittitallet på Lillehammer, og forsøkte vel alle de årene han levde å skrive noe som han ville like eller godkjenne.  Så ja, det var en slags tribute til Stig, en tekst jeg tror han ville syntes var morsom.

Humor og ubehag på samme tid?

– Det jeg liker ved teksten er at hovedpersonen hele tiden tvinges til å se noe positivt. Han setter ikke seg selv først, han her. Mange av mine karakterer, ser jeg tydeligere og tydeligere med årene, har denne indre sosialisten som gjerne vil bidra. Albert Åberg (Hässelby) som bare vil gjøre alle til lags, eller Mattias (Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?) som bare vil være en del av samfunnet. De vil gjøre sin sjau på en eller annen måte. Ofte inntil det selvdestruktive. Dette er bare en vag tanke. Det er vanskelig å analysere sine egne ting.

Og du selv vil også gjøre alle til lags?

– Ja, min indre sosialist er veldig sterkt tilstede. Arbeidet mitt skal kanskje ikke gjøre alle til lags, men det bør i hvert fall ha en nyttefunksjon. Jeg tenker at kunsten eller kulturen kan ha det, helt uavhengig av innhold. Kunsten og kulturen forsterker mottakerens selvoppholdelsesdrift. Jeg tror man blir et bedre menneske av å lese litteratur, se på filmer, musikk, eller bli eksponert for billedkunst.

Uavhengig av innhold?

– Noen av de tingene man leser er jo dypt forferdelig på forskjellig vis. Så det trenger ikke være selvhjelpsgreier for å fylle en samfunnsfunksjon. Men tekst i seg selv, eller kunst i seg selv tror jeg har en viktig funksjon, nesten på linje med helsevesenet.

For det er ingen lykkepille, det du skriver? Mitt inntrykk er at du alltid skriver om et slags mørke.

– Det overrasker meg litt at jeg ikke kommer unna det. På et eller annet tidspunkt i skriveprosessen skrus et ubehag til – og da merker jeg en helt annen energi i skrivingen. Noen ganger synes jeg det mørke kommer nærmere og nærmere. Kan ikke helt forklare det. Men bøkene mine er ikke bunnsvarte. De er ikke mørke som Célines. Det finnes alltid en kime av lys, men jeg tror jeg mange av karakterene i bøkene mine kunne hatt det litt bedre om de hadde vært snillere med seg selv.

Hva med deg selv?

– Det vil kanskje vise seg på sikt om jeg har godt av å skrive eller ikke. Når jeg tenker på Stig Sæterbakken, tenker jeg på en mann som først og fremst var veldig morsom og mild, men som måtte betale en pris for å gå inn i noen av de rommene som han gjorde, hvor han skrev så nådeløst om seg selv. Jeg er likevel ikke automatisk tilhenger av tanken om at kunstneren skal lide seg i hjel for kunsten. Det blir fort litt kleint rett og slett. Skal bøker virke må man våge å gå dit hvor det er vondt, men det må først og fremst ha en litterær funksjon.

Johan Harstad blir ofte knyttet opp mot musikk. I 2012 ga han ut boka Motorpsycho – Blissard, om sin forkjærlighet for bandets album ved samme navn. Musikk er også en stor del av skriveprosessen.

– Stort sett trenger jeg å ha musikk når jeg skriver, men det er vanskelig å svare på hva slags musikk som passer å skrive til. Jeg har skrevet noen av mine beste ting til helt ræva musikk. Deler av en novelle skrev jeg til t.A.T.u., ikke musikalsk stuerent i det hele tatt, men det var en veldig driv i skrivingen da likevel.

Kan det ikke være forstyrrende å høre på musikk med tekst samtidig som du skriver?

– Ikke hvis det er musikk jeg kjenner godt, eller der teksten i låta er inne i det samme universet som teksten jeg skriver. Det har alltid vært viktig for meg å se for meg hva slags musikk karakterene mine hører på.  Noen ganger blir det nevnt i teksten, andre ganger er det bare noe jeg vet.

I Buzz Aldrin er den ene karakteren opptatt av the Cardigans, et band jeg ikke er glad i selv. Jeg har alltid lurt på hvem som hører på the Cardigans. Det er akkurat litt for komplisert for barn og akkurat litt for dumt for voksne mennesker med en musikksmak. Jeg fant ut at det passet for denne karakteren, og jeg hørte masse på the Cardigans mens jeg skrev, så for meg at det stod på masse Cardigans i den fabrikken der store deler av handlingen foregår.

Selv om det er mange musikkreferanser i Harstads bøker, er det helst noe han prøver å unngå.

– Det har aldri vært noe poeng i seg selv å namedroppe masse band eller sanger, men ofte kjennes det naturlig. I forfengelighetens navn plager det meg litt at det sikkert er folk der ute som tror jeg liker en del av disse bandene som nevnes i bøkene. Som the Cardigans.

– Men noen ganger vil jeg at andre skal kunne høre på den samme musikken jeg har hatt i bakgrunnen. Som om den på en eller annen måte er uløselig knyttet til teksten, slik at hvis man leser teksten samtidig som man hører på musikken, vil det potensielt skje et eller annet. Andre ganger er det bare noe jeg bruker når jeg skriver. Prøver å høste litt fra lyden.