Gine, hvem er Solveig?

– Hun er en dame med mange og høye forventninger til kjærligheten. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til et annet menneske som skal være nær henne fordi hun blir gal hvis hun slipper det løs, det som bor inni henne, og gal hvis det ikke slippes løs. Hun trenger absolutt nærhet og total lojalitet i sine relasjoner, og derfor er kjærligheten Solveig etterstreber umulig å leve opp til. Hun er også en heks og sliter med å være tro mot kraften sin. Hun venter motvillig på han som ikke kommer hjem når han sa han skulle komme hjem, men hun lengter intenst og hjerteskjærende og har en baby i magen.
Metaforisk sett er hun slik jeg ser det nå, et slags ledd i min prosess som handler om å lete etter min stedsidentitet og tilhørighet.

Du gir snart ut Kjærlighetshistorie. Hva er det med kjærligheten, denne gangen?

– Kjærligheten denne gangen, og alle ganger, er størst av alt. Det er jo helt rått, at nesten absolutt alt vi leser, lytter til av musikk, ser på tv eller snakker om med venner er kjærligheten – enten direkte eller indirekte. Vi blir åpenbart ikke lei. Jeg blir ikke lei, i hvert fall. Det mest spennende med å undersøke kjærligheten, er hva som er det rene i den, og hva som er behov vi projiserer, sår i andre vi speiler oss i, alt sammen kan føles som ekte kjærlighet, men som kanskje er andre behov vi trenger å få dekket. Og når jeg begynner sånn, så tenker jeg: Finnes egentlig den kjærligheten som har opptatt meg så mye? Eller er det ikke så farlig, så lenge det kjennes som kjærlighet? Ikke veit jeg, men utømmelig er det, kjærligheten som tema. Og fint å grave seg inn i. Å se for seg at den finnes, den kompromissløse (u)dødelige kjærligheten.

Du vant Tarjei Vesaas’ debutantpris sist. Gjorde det skrivingen av bok to enklere eller vanskeligere?

– Det er et litt vanskelig spørsmål. Skrivingen ble ikke vanskeligere, men forventningene til den, og tanken om hva som forventes av meg ble litt mer komplisert – og tyngre på en måte. Men så rister man det av seg. Det var den boka, dette er en helt ny, som ikke vet noe om de debutantprisgreiene. Tenker det er best å forholde seg litt udramatisk til det. Men nerver fins det alltid i denne kroppen, frynsete nerver.

Ikke noe vits i å være nervøs, tenker jeg. For hvor galt kan det egentlig gå?

– Det kan du si. Det er jeg god på å forestille meg, hvor galt det egentlig kan gå. Det kan gå temmelig galt stort sett. Men, jeg overlever forhåpentligvis en bokutgivelse til, så sånn sett er det begrenset hvor stort skadeomfanget kan bli. Bank i bordet tre ganger.

Du er nettopp ferdig utdannet skuespiller. Hvor mye bruker du av det inn i skrivingen? Og omvendt?

– Skuespillerkunsten er direkte ekstrovert, mens skrivekunsten gir rom til å være mer introvert. Jeg er noen ganger en litt introvert skuespiller og har nok også en ganske introvert personlighetstype. Selv om jeg noen ganger blir beskyldt for det motsatte, er det feil –  det er bare utenpå. Så det at jeg får lov til å bruke fantasien og skape noe alene som bare er mitt, er det jeg synes mangler i skuespilleryrket. Jeg er nok litt for glad i kontroll og trenger litt tid for meg selv med jevne mellomrom, men fortsatt med muligheten til å skape. Samtidig blir jeg rar i hodet av å være for mye alene også, sitte og koke i min egen sjuke verden. Da er det fint å jobbe sammen med folk man digger og har respekt for – og virkelig spille ut mye av det man sitter og koker med hjemme når man skriver.

Ingen vits i å velge, med andre ord?

– Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal måtte velge mellom to så kombinerbare yrker. Som skuespiller er det alfa omega å ha flere bein å stå på. De fleste skuespillere jeg kjenner holder på med egne prosjekter enten det er innenfor regi, skriving eller egne forestillinger de skaper og har ideen til selv. Det er litt gammeldags å skulle måtte velge, synes jeg. Jeg får også lettere bilder i hodet etter jeg begynte å skrive, og de bildene hjelper ofte når jeg spiller eller skaper en karakter. Jeg har fri flyt når det kommer til assosiasjoner og prøver å ta det som kommer på alvor uten å dømme det. Det kan være veldig nyttig som skuespiller. Og så er det så fint å virkelig være i et rom hvor alt er mulig, du kan oppleve så mye du kanskje aldri får oppleve. Du kan for eksempel drepe noen uten å ta konsekvensene. Det kan du når du skriver også.

Bendik Baksaas, denne satt. Hvorfor gjorde den det?

– Yo, Synne, jeg er glad for at du synes det. Jeg tror det funker fordi viben i teksten og musikken er ganske lik. Jeg opplever mange følelser i teksten. Hovedpersonen ser plutselig en mulighet for radikal forandring i livet hennes. Fordi dette nye er så fremmed og uventa reagerer hun først med noia og bekymring. Senere opplever jeg mye trygghet, varme og melankoli i skildringene av barndom og hjembyen. Mot slutten blir hun mer nøktern og besluttsom, bruker liksom den tryggheten fra hjembyen som et anker i uoversiktelige og ukjente følelser. Musikken prøver å utfordre på samme måte – det er mystikk, noe ukjent og noen ubehagelige øyeblikk. Samtidig er grunnbeaten ganske optimistisk og lys.

Du slår meg som en musiker som kun jobber når du er inspirert. Hvordan holder du deg der?

– Jeg holder meg ikke der. Det går opp og ned, inn og ut, som resten av livet. Jeg liker å eksperimentere med å sette meg inn i forskjellige situasjoner og se hva utfallet blir. For å bli inspirert trenger man egentlig bare å eksistere. All inspirasjon kommer utenfra, og selv om livet i noen perioder virker litt ensidig så vet jeg at dette ikke er tilfelle.  Det finnes virkelig ingenting som noensinne står stille. Tankene og følelsene er i konstant forandring, akkurat som alt annet. Å slå seg til ro med denne bevegelsen er i seg selv en inspirasjon til å fortsette. Om det dreier seg om å bruke en dag til å lage musikk eller bruke en dag til å sitte i sofaen er ikke relevant.

Jeg har hørt noe om en Afrika-tur. Hva hendte? 

– I fjor bodde jeg i Nairobi et halvt år, hadde et studio der, spilte gigs og reiste litt rundt i resten av landet. Ellers brukte jeg tiden på å spise lokal mat på gaterestauranten, prate med folk og høre på musikk. Det som hendte var at jeg ble en annen person. Hver dag ble jeg utfordra. På en måte var det krevende å bli stilt til veggs så ofte. En del situasjoner var fremmede og vanskelig å vite hvordan man burde håndtere. De her tinga går gjennom hodet ofte, og jeg tror jeg såvidt nå har begynt å høste fruktene av disse erfaringene. Det beste er den vanvittige dansinga, sola, maten og spesielt bananene. Det kjipeste var å ha hvit hud.

Og så var det København?

– Hm, ja, det er jo åpenbart litt likere Norge … Nei, jeg fikk en veldig øyeåpner på Distortion-festivalen i juni. Jeg var på noen dj-set, for eksempel med Noir og DJ Koze. De hadde et fantastisk opplegg med visuell kunst på skjermer, lys, røyk, laser og de råeste dj-setta jeg har hørt sydd sammen. Det var en helhetsopplevelse som fikk meg til å forstå at jeg vil inkorporere visuell kunst i dj-setta mine.

Og så var det denne singelen. Fortell meg alt om arbeidet med den!

– Teksten handler om en jente som blir gravid. Jeg liker at hun snakker om ungen som «frøet». Hun erkjenner at det er liv, men kvier seg for å kalle det en unge før helt i slutten av teksten. Jeg er ikke abortmotstander eller noe, men det er unektelig et tema som reiser vanskelige spørsmål. Jeg begynte derfor med et sample av lyden av et menneske som puster – lyden av liv. Dette samplet ligger i bakgrunnen gjennom nesten hele låta. Det er veldig mange forskjellige følelser og nyanser av følelser man møter i teksten. Jeg har forsøkt å uttrykke dette også i musikken. Basstromma låter akustisk og lett, tempoet er 126 bpm, dansetempo. Jeg synes dette passer til teksten, hun er på reise på tog, det er mye som skjer i hodet hennes, mye bevegelse.

Det er så mange lyder her som jeg lurer på hvor kommer fra. Kan du ikke fortelle meg? Jeg vil lære. Folket også!

– Ja, hvor skal man begynne? Samplet av hun dama som puster er fra YouTube. Søkte vel bare på «woman breathing» eller noe sånt. De korte fillsa er fra akustiske trommer som dukker opp er fra en trommesolo på en eller annen jazzskive. Tror kanskje det er fra Milestones av Miles Davis. Ellers er de fleste trommelydene spilt inn med en trommemaskin jeg fikk av Kimichi som takk fordi jeg miksa noen låter for ham. De lyse synthtonene som åpner låta er spilt inn på min kjære Roland JP8080, pitcha og fucka litt med. Drivet i grooven ligger i basstrommemønsteret og hihaten. Ganske minimalistisk. Har vel avslørt omtrent halvparten nå, så resten får bli unevnt, ellers blir jo magien helt borte.

Til slutt: framtiden! Den slutter jo ikke. Den skjer. Hva skjer?

– Jeg er veldig inni techno for tiden og lager uptempo dansemusikk og jobber hele tiden med å utvikle dj-settet mitt. Nå er jeg i Amsterdam for å spille på Red Light Radio, en underground radiokanal som holder til i et utstillingsvindu rett ved en stor kirke. I slutten av september skal jeg tilbake til Amsterdam en gang til, en miniturné med Jervaas, som er en eksperimentell dj-duo jeg har sammen med Kjetil Jerve. Vi skal også på turné i Japan sammen til vinteren. Ellers har jeg planer om å dj-e en del i Oslo utover høsten. Jeg samarbeider med to kamerater om et visuelt opplegg de kan styre samtidig som jeg dj-er. Vi skal arrangere noen små klubbkvelder, men vi kommer til å holde det ganske low key – det blir først og fremst en arena for å teste ut nye ideer med musikk og visuals.