Kjære Fredrik Høyer, hva vil du eller bør du gi slipp på i dag?

– Akkurat nå burde jeg vel forsøke så godt jeg kan å svare på disse spørsmålene, uten å engste meg for at det skal oppfattes feil og sånne ting.

Du er både forfatter og slampoet, men Ferdigsnakka-singelen er kanskje litt begge deler? Skiller du egentlig mellom disse tingene, og hvordan klarer du i så fall det?

– Jeg skiller på en måte ikke. Alt er under én fane. Det dreier seg om å utfolde seg i øyeblikket, å få kroppen med i teksten. Men det er selvfølgelig også store forskjeller. Det å opptre på en scene gir umiddelbar tilbakemelding, applaus, som er bra, for å skrive prosa ment for stillelesning er noe jeg sitter med alene, gir fra meg alene og får tilbakemelding på tidligst noen uker etterpå. Jeg er glad for å ha en arena med å kunne opptre, for å skrive er ensomt. Det bygger opp en tomhet og følelse av ufullstendighet som det å opptre foran andre gir utløp for.

Er det noen forskjell i hvordan du skriver, da? Når du skriver slam kontra roman?

– Ja, det er det også. Poesi generelt er noe jeg hele tiden plukker opp her og der og skriver ned på lapper og sånne ting. Og selve skriveprosessen er mer å sette sammen biter av «gammel» inspirasjon til en helhet. Å skrive prosa er for meg en annen øvelse hvor man maner fram noe man føler på der og da. Men dette er en generalisering, ofte kan det være omvendt, også.

Jeg vil si at du er noe av årsaken til selve ideen om Ferdigsnakka. Om du står på scenen i fem minutter, ti minutter eller 30 minutter – det har aldri vært kjedelig å høre deg lese opp. Alltid utenat, alltid med en helt egen innlevelse, både morsom og rørende. Hvor tar du det fra?

– For det første, takk for det! Jeg må jo svare hip-hop. I kjernen av (bra) hip-hop ligger et ønske om å nå ut. Men også ting jeg ser på teater. Både dyktige rappere og skuespillere gir publikum noe ekte og rått fra et ikke-overflatisk sted i seg selv. Og publikum føler det og gir tilbake. I det samspillet oppstår det, tror jeg.

Av og til hører jeg folk slenge dritt om slampoesi, for eksempel at «det er så dårlig». Hva tenker du selv om slampoesi?

– Jeg tenker at slampoesi har en tradisjon i å ville fjerne seg fra tradisjonell lyrikk, som den historisk sett har vært en slags antitese til. Terskelen er lavere for å kunne delta. Og det er jo en bra ting. Samtidig tenker jeg at slampoesi er en spennende form, og at den som høytopplesning av selvprodusert litteratur har mange muligheter, og fremtiden foran seg. Det var jo Ferdigsnakkas live-arrangement et godt eksempel på.

Men rap, da? Om opplesninger? Om musikk?

– Rap som form er i ferd med å bli rigid, og er, dessverre, på lik linje med superheltfilmer som resirkuleres og relanseres for tredje gang, et symptom på vår kulturs i stadig større grad manglende evne til å fornye seg. Når du hører på Geto Boys som snart er sytti år nedi kjelleren og røyker spliff, når du snart er femti selv, fortapt i nostalgi, gi slipp.

Det er noe mørke greier du har lest inn på Ferdigsnakka-singelen. Eller, du er kanskje ikke enig det, du? Hva er teksten for deg?

– Jeg synes på mange måter det er mørkere at vi lever i en verden hvor vi alle klamrer oss fast i ting. Diktet handler, for meg, for det meste om det performative, om å faktisk slippe seg løs når det fremføres på scenen.

Hva bør man ikke gi slipp på?

– Håp og tro.

Og så, Fredrik, må du fortelle meg hva du skriver på om dagen. For du skriver vel? Jeg håper det.

– Ja, masse! Jeg jobber med en klassisk gitarist på en forestilling som har tittelen Sjæl. Jeg skriver også på en monolog om å bli tvunget med på å løpe Oslo Marathon, et slamdikt om hvordan jeg ikke vil prate til folk, og en ny roman, om en vikarlærer.

Og hører du på noe mens du skriver? Eller bare mindfulness-mediterer du?

– Både meditasjon og skriving dreier seg på et plan om å lytte. Jeg blir altfor påvirket og inspirert av musikk, følelsen i musikken. Hvis jeg har på Susanne Sundførs nye plate i bakgrunnen når jeg skriver, kan jeg bare like gjerne glemme det. Da er jeg i hennes verden, emosjonelt. Jeg liker det stille.

Geir Hermansen, er du smart?

– Tror du det?

Ja, jeg tenker bare på at alt du har lagd av lyd her er gjort av en grunn? Noe gikk meg hus forbi første gang jeg hørte den, men så ga alt mening. Følte meg rent utsmartet. Eller kjente du deg bare fryktelig godt igjen i teksten?

– Om ikke hele, så kanskje deler av den, men det var uansett lett å leve seg inn i teksten. Det er mye frustrasjon her som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, over alt fra hverdagslige småting til mer alvorlige tema. Og så er teksten lest med en bra dynamikk som gjorde det naturlig å bygge opp musikken og detaljene rundt den. Samtidig ville jeg ikke at det skulle bli altfor teatralsk, så jeg prøvde å finne en slags balanse. Hvis det får meg til å fremstå smart, så er jo det ekstremt positivt!

Hvordan ble det 80-tallet?

– Litt tilfeldig, egentlig. Jeg bare prøvde meg frem med noen akkorder mens teksten gikk i bakgrunnen, på en synth med ganske slicke el-piano-lyder. Så fortsatte jeg bare i samme gate, for jeg syntes det passet med et litt saftig og pompøst lydbilde. Vel cheesy til tider, men jeg hadde lyst å kjøre på litt.

Jeg har danset til denne lydboksingelen, jeg. Tror du det er første gang i historien? At noen danser til en lydboksingel?

– Hehe, hele konseptet er ganske nytt for meg, så for min del vil enhver aktivitet utført til en lydboksingel være første gang. Uansett, en ære å ha laget den første dansevennlige utgaven.

Sikker på at du ikke danset selv, altså?

– Jeg satt bare i godstolen og vugget hodet i takt med musikken. Kjedelig, skal prøve å bli mer aktiv!

Noe annet på hjertet?

– Ikke annet enn at det var veldig stas å få være med på dette her, og at jeg er glad for at jeg ble tildelt denne teksten. Nå skal jeg på tivoli!