Kjære Rune, hva er dette for noen tekster?
– Vel, dette er upubliserte prosadikt skrevet etter at jeg ferdigstilte boken Jeg har tenkt meg til de Elysisike sletter (2011). Kanskje inngår tekstene i noe man kan kalle en pågående erindringsskrift, en nøktern hukommelse legger jeg i så fall til, i Perecs ånd.

Det er ikke lett for deg å skrive, har du sagt. Hvorfor det? Og er det lettere for deg å lese?
– Å lese er som regel ren nytelse. Å skrive krever lange strekk med lediggang, drøm, oppfinnsomhet og, ikke minst, konsentrasjon. Men det er få ting som gir meg større glede enn å være «i gang» med en roman.

Du er en setningsbygger. Det er konstruksjoner som skal tåle tidens tann. Hva ligger der i språket, om vi graver lenge nok?
– I språket finner vi våre dypeste tegn, våre mest grunnleggende forbindelser fremsettes gjennom ordene, vårt felleskap er tuftet på språk, men altså som tegn – helt enkelt: Det er med språket vi peker på verdens bestanddeler, det er der vi finner både ømhetsbevis, intellektuell forpliktelse og avsløringer.

Men – hva graver du etter?
– La meg si det sånn: Jeg graver stadig etter det samme og finner hele tiden noe nytt, eller jeg gaver etter noe nytt og finner kun det samme.

Og så musikk. Hva kan musikken gjøre?
– Kanskje er det slik: Musikken er i stand til å fylle ut rommet der språket, stilt overfor visse emosjoner, bevisst slipper tak. Musikken er dypest sett sentimental, sentimental i betydning følelsesbetonet.

Og av og til: bare naturen?
– Naturen er begynnelsen og slutten. Naturen er skaperverket. Naturens undergang er vår undergang.

Dette var fint, Nils. Men annerledes enn hva du pleier å gjøre, sa du?
– Det var vel kanskje mest prosessen som kjentes annerledes. Grunnlaget for hele ble gjort på et tog mellom London og Manchester. Jeg fikk noen irriterte blikk fra snurte briter der jeg satt med et keyboard i nabosetet og sang litt inn i laptopen. Tydeligvis ikke helt innenfor sosiale normer. Men det ga en litt annen tone enn i lydene jeg har jobbet med den siste tiden. Jeg tenkte nok litt annerledes noen dager der. Det var fint.

Var det også noe i denne teksten som gjorde det, tror du?
– For min del var det aller mest selve stemmen og opplesningen som gjorde at jeg kanskje gikk litt annerledes til verks. Rune Christiansen tar seg tid. Det knirker litt. Det er ettertenksomt. Det er teksten også. Jeg likte den så godt. Jeg ble god kompis med de små pausene og detaljene i opplesningen. Da er det lett å spille på lag. Resten gikk av seg selv.

Nå er du og bandet ditt, Apothek, på turné med Susanne Sundfør. Hvordan er det, turnélivet?
– Turnélivet er helt utrolig spesielt, men jeg har lært meg å like det veldig godt. Man blir en gjeng – et lite økosystem – som står på hverandres skuldre og prøver å bli høye. Det kan være verdens beste ting – men det kan også være slitsomt. Heldigvis er både bandet og crewet vi reiser med en helt fantastisk gruppe mennesker som gjør sitt ytterste for å prestere på et helt vilt nivå hver kveld. Den tanken om å «ville makse» er en både smittsom og avhengighetsdannende. Så denne gangen har det vært en udelt glede å være på turné.

Får man lest noe?
– Jeg hadde med meg litt å lese på, men det ble dessverre med tanken. Jeg har perioder jeg leser en del og dessverre lengre perioder jeg ikke leser i det hele tatt. Det kommer nok av at jeg har en tendens til å holde relativt høyt tempo i livet og at jeg sjeldnere enn jeg skulle ønske finner den roen som trengs for å sette seg ned og virkelig fordype meg i det jeg leser. Og hvis jeg ikke får til det, så vil jeg heller la være. Jeg selv ønsker at folk skal sette seg inn i de tingene jeg lager – og da er det viktig for meg å gjøre det samme når andre har laget noe. Men jeg elsker språk og skulle ønske jeg hadde lest ti ganger mer enn jeg gjør. For de tingene jeg har lest og likt, er noe av det jeg holder høyest og husker best.

Du hører veldig mye, da. Og er veldig tydelig på hva du liker og ikke?
– Jeg hører mye. Og jeg lukker også ørene for mye. Jeg liker tydelighet. Og bevissthet. Jeg ser ikke poenget med å gå rundt grøten når man skal diskutere noe man bryr seg om. Og jeg håper generelt at folk skal bry seg om det de driver med, uansett hva det er. Men – det er absolutt ikke uendelige mengder bra musikk der ute, og det er akkurat sånn det skal være. Personlig skulle jeg kanskje ønske at det var litt mindre ræl enn at det var mer bra. I det siste har jeg hørt mye på den nye plata til Splashgirl. Siste Tame Impala plata spinner fortsatt (når skal det gi seg??). Men aller mest hører jeg på Apothek-plata vi holder på å ferdigstille. Det blir fort sånn.

Er det noe du håper du skal komme over?
– Noe helt nytt. Noe som bryter med alt jeg vet noe om. Og så håper jeg at jeg kan forstå det og bruke det til å bli bedre.