Kjære Mattis, hvordan vil du aller helst åpne denne Q&A-en?

– Jeg er spent på hvor vi skal.

Jeg vil bare kjapt innom noe. Ingen vits i å bli for lenge i det, tenker jeg. MEN – debutboka di møtte både slakt og eufori, den? Ferdigsnakka-singelen er den gamle originalmonologen til det som til slutt ble boka, selv om du egentlig ville du spille inn en tale som kritiserte kritikeren. Altså, den som mente at skuespilleren MH Nyquist kanskje ikke burde gitt ut bok, og særlig ikke noe moderne, middelklasse-eksistensielt og Ibsen-relatert. Føler du deg misforstått?

– Først og fremst skal man i det hele tatt være glad for å bli anmeldt om dagen. Jeg fikk en ti, veldig mange gode og et par sinna. Å skrive fra innsiden av en kritiker hadde jeg tenkt på lenge, også i møte med teaterscenen hvor jeg kommer i fra. Jeg forventet også at det kunne se litt upirrende for noen, hvis man hadde inntrykk av at det – skrått fra høyre – dukket opp en kjekkasaktig skuespillertype, som plutselig skulle komme her og «lire» av seg en roman med en vag Ibsen-link og forsidedekning i kulturmagasiner. I tillegg skrevet fra et så utslitt ståsted (i noens øyne) som en hvit privilegert middelklasse. Hadde kanskje hata hele opplegget før jeg hadde åpna side én, jeg også – om jeg ikke hadde dagen.

Jaså?

– Men ja, det endte opp med en sint anmeldelse som ikke likte prosjektet mitt og som måtte få det ut av systemet. Det startet til og med en debatt om debutantkritikken som til slutt ebbet ut til dit de fleste debatter ebber ut – i intet. En Morgenbladet-anmelder rakk på tampen å iscenesette seg selv som en slags vår tids Alceste, som den eneste i kritikerfeltet som virkelig turte å si sannheten. Interessant å følge akkurat den prosessen i ham. Men slikt må en regne med om en tar risken, tenker jeg. Og jeg forstår det godt, jeg. Kunne blitt provosert sjøl.

Joda, men til spørsmålet mitt. Føler du deg misforstått?

– Altså; den som ser, hører eller leser noe, opplever alltid ut fra hvor en er i livet, hvilke tanker en har på forhånd eller hva som er dagsformen. Sånn vil det alltid være, og sånn må det være. Det er en god ting ved kunst. Jeg har også fått en haug gode anmeldelser av boka og meldinger og mailer fra mennesker jeg ikke aner hvem er om at boka har resonnert i dem. Og jeg skriver jo for å nå noen, ikke for meg selv. Men, når en skaper noe må enn selv vite hva det er en sender fra seg før det er ute, ikke manøvrere etter kritikken, både den positive og negative, som potensielt alltid vil være sterkt flyktig. Men kritikken er jo også en presis subjektiv indikasjon på hva noen har opplevd. Så til spørsmålet om jeg føler meg misforstått, så er svaret et absolutt nei. Men man må regne med at noen velger å misforstå noe. Opplevelsen er heller at det har resonnert i de aller fleste bortsett fra noen få, og det er mildt sagt noe en bør må forvente om en er villig til å ta risiko og legge hjertet sitt i noe, enten det, for min del, er teater, film eller litteratur.

Du mener selv at du kan være morsom også, sant? Fortell.

– Ja, men om jeg er morsom må noen andre avgjøre. Jeg synes selv det mest morsomme ligger i det alvorlige dramaet, det er da jeg ler selv. Klarer man å kapsle en sannhet presist ligger det en potensiell stor humor i det. All den tid virkeligheten er absurd.

Du er et emosjonelt kaos av et menneske også, selv om du tar deg litt i det?

– Nå har du overtolket meg igjen. Noe av det stemmer. Du er kaos selv. De fleste er det i en eller annen og mer eller mindre undertrykt form.

Men musikk, det har du ikke peiling på? Selv om du både synger og hører og føler mye. Hva hører du på nå?

– Jeg har peiling på musikk, jeg! Jeg bare underspiller det for å fremstå ydmyk. Men jeg er ingen utøver av faget, selv om jeg intenst skulle ønske jeg var det. Jeg har dyp, dyp respekt for musikere og blir skamfull og ydmyk de få gangene jeg får jobbet med noen. Føler? Musikk er den kunstformen som treffer meg dypest og mest umiddelbart og som jeg er mest avhengig av. Føler jeg dekker de fleste sjangre og er åpne for alt. Akkurat nå hører jeg en del på; Jon Hopkins, Belle Brigade, Laura Marling, Olafur Arnalds og S. Carey – for å ta noen. Det kan skifte brått.

Hva med tekst i musikk – den bare glipper, eller? Det er bare toner for deg? Dette er bare en prøveballong.

– Nå hører du at jeg har sagt noe som du har tatt altfor bokstavelig. Igjen. Teksten glipper ikke i musikken, nødvendigvis. Men til tider velger jeg aktivt å forholde meg til teksten som et instrument og ikke til selve teksten. Sikkert en usunn form for fortrengelse. Men når jeg hører musikk bruker jeg andre ting fra teksten. Det kan være et ord, en setning, en måte å si det på som for meg gjør at en låt står ut som noe helt annet en enn lyrikk eller prosa. Dette var ikke noe bra svar. I alle fall: Musikk er en kunstform som har en tendens til å ha høyest treffprosent hos meg.

Og nå skal du skrive ny bok? Jojo, kom an, klart du skal! La meg høre planene.

– Ja, jeg vil det, men det er jo jævlig uheldig å begynne prosjektet med å prate om det – det er i hvert fall min erfaring. Min nysgjerrighet ligger inni menneskene, deres indre liv. For meg er Det er jeg som er Torvald er en indre monolog om et menneske, uavhengig av kjønn, alder eller sosial rang. Det indre livet vårt har universelle fellesnevnere, og toppene og bunnene av dem er allmenne i større eller mindre grad. Jeg har interesse av å utforske de store klisjeene vi alle lever midt oppi, de samme spørsmålene, de samme problemstillingene, de samme øyeblikkene av glede og så videre. Livet er en klisjéfylt tilværelse og en skummel sjanger å bevege seg i, men i risikoen for å plumpe finnes det også en stor erkjennelse om en trår rett. Men det vil alltid være en øvelse som den flyktige mottaker enten er tilgjengelig eller utilgjengelig for.

Og ellers skal du vel stå på en scene og sånt. Liker du å ha folk sitt blikk festet på deg? Selv om det vel først og fremst ikke er derfor du står der?

– Nei, for meg har det aldri handla om det. Jeg søkte meg til teaterskolen fordi jeg er grunnleggende interessert og nysgjerrig. Teatret undersøker i sine beste stunder (altfor sjeldent) områder man ikke kan finne i andre rom. Det stedet, dette noe, er bunnløst interessant, og vanskelighetsgraden av å lage en arena sammen med publikum hvor dette noe kan undersøkes er det som trigger meg.

Framtida er lys, MH.

– Det håper jeg alltid.

 

Ja, Bendik, dette tok sin tid og runder?

– Ja, Synne, det gjorde det! Tusen takk for tålmodigheten. Personlig mener jeg det legges ut utrolig mye lite gjennomarbeidet musikk om dagen, så jeg prøver å være en motvekt ved å bruke mye tid på ting. He-he, neida, joda. Det handler ikke om å være lite produktiv eller å jobbe sakte, men å ha respekt for de som skal høre på. Noe av det verste jeg vet er folk som bruker opp plassen på internett med lyd som ikke genererer noe annet enn lyttertall. Og nei, det handler ikke om sjangerforståelse fra min side – har du hørt veldig mye musikk kan du lett luke ut hva som er med og uten sjel. Så beklager ventetiden, selv mener jeg det var verdt det!

Du er jo en veldig opptatt trommis. Og i tillegg så er du dette, komponisten Bendik Hovik Kjeldsberg, som produserer musikk et sted mellom klubbing og samtidsorientert musikk. Har begrepet «ny musikk» noen gang passet bedre?

– Det kan jeg nok ikke svare ja eller nei på. Jeg tenker konseptuelt og jeg vet alltid hva eller hvem jeg skriver for – og hvorfor jeg skriver. I hodet mitt oppleves musikken veldig billedlig, og jeg har imaginære musikkvideoer til alle låtene mine. I det siste har jeg jobbet mye med lyd rettet mot dansegulvet, kanskje mest fordi jeg synes det er så fascinerende at tusenvis av mennesker kan være på samme klubb og oppleve den samme musikken, men samtidig danse for seg selv og sitt indre. Jeg har lyst til å lage lyder som betyr forskjellige ting for forskjellige folk. Og som utvikler seg og skifter mening litt etter lytterens eget ønske. Jeg vil ikke si «DANS NÅ» til folk, men heller legge til rette for det. Det finnes mange produsenter som hovedsakelig baserer sine kompositoriske valg på bpm og ukritiske klangsammensettinger. Dette skaper en samlebåndsestetikk jeg ikke er noe særlig fan av. Jeg tror folk kan danse til det meste – så lenge det treffer hardt på ett eller flere følelsesmessige plan. Det trenger overhodet ikke være tempo eller dynamikk. Dette er kanskje mine samtidsorienterte tanker rundt klubbmusikken?

Men hvorfor driver du med alt dette? Alle bandene, alle sjangrene – vil du si du er rastløs?

– Tankene mine er ofte svært rastløse. Jeg har mange ideer og blir veldig fort inspirert. Det var egentlig ganske kjipt før, da følte jeg at alle ideer som ikke ble ordentlig gjennomført ble borte. Nå hender det at tanken er verdt nok i seg selv. Jeg er heldig som har et knippe gode venner jeg kan sparre disse tankene med, og hvis det resulterer i en god samtale trenger jeg ikke sette lyd på tankene for å få noe ut av dem.

– Det at jeg jobber med så mange ulike band og prosjekter, ofte med svært ulike musikalske verdier, ser jeg på som et privilegium. Jeg vet at mange mener det ikke er «ekte nok» å jobbe tett med hiphop-folk samtidig som man lager techno – og jeg har til og med blitt kalt «hore» for å holde på med så mange varierte prosjekter. Det er jo umulig å ta seg nær av det, men samtidig er det veldig trist å tenke på at folk begrenser sin kreativitet for ikke å tape ansikt i gjengen. De dype og emosjonelle følelsene man får av musikk kan ikke kontrolleres og tilhører ikke en sosial gruppe med et felles sett med normer og verdier.  Jeg er utrolig glad i mye musikk. Så dersom jeg får mulighet til å være med og dytte den i en god retning, vil jeg gjerne være med.

Her om dagen sa du at du ville slutta i et band hvis du ble lei. Men jeg kan ikke si at jeg har fått med meg at du har sluttet i noe band noen gang, jeg. Mest av alt dukker du opp i nye. Hvordan er livet som allsidig musiker, egentlig? Fullt av muligheter og seine middager?

– Hehe. Dersom jeg føler at musikken stagnerer, repeteres unødvendig eller lages uten motivasjon eller ambisjon, synes jeg det er ganske uinteressant. Det er ikke sånn at jeg hopper fra band til band, det er viktig å legge ned mye tid når man skal bygge opp ting. Men det er en stor forskjell på å være en aktiv låtskriver i prosjekter til «kun» å spille trommer på konserter. Livet som allsidig musiker er helt konge. Jeg får være med på mange spennende reiser samtidig som jeg er sykt glad i nattmat.

Så til denne Ferdigsnakka-singelen med Mattis Herman Nyquist. Hva du tenkte første gang du hørte opptaket?

– Jeg ble veldig glad da jeg hørte at Mattis hadde en naturlig og fin klang i stemmen sin. Han leser også med en fin dynamikk som det var gøy å arbeide med.

Resonnerte teksten noe eller var det kun lyd for deg? God herrerøst i han Nyquist, da?

– Mattis har en sexy røst, det skal han ha. Men det er også dype verbale saker som foregår bak det klanglige. Det var veldig fint for meg høre Torvald. Alle er litt Torvald.

Lyd er spennende, da. Og med lyden kommer emosjonene?

– I hvert fall for meg! Jeg er veldig fascinert over hvordan lyd kan kontrollere kroppen, tankene og følelsene. Det er massive saker, og jeg hører på lyd med stor ærefrykt.