Kjære Caroline, du vil helst at det bare skal være stille, du?

– Ja. På mange måter gjør jeg det. Stille rundt min egen person, samtidig som jeg selvfølgelig ønsker at folk skal lese bøkene mine. Da må jeg tåle å være litt her ute. Jeg øver meg fortsatt på det. Jeg liker best rolige dager hvor jeg får skrevet godt. Men jeg hører gjerne på støyrock. Jeg kan godt finne ro i den selvvalgte støyen. I en periode bodde jeg på ei lita øy i havgapet. Og et annet sted hvor det nesten ikke bodde noen. Der var det stille. Det likte jeg. Det er nok delt.

Er det derfor du er blitt forfatter? Og er det stille nok i Harstad?

– I de periodene av voksenlivet mitt hvor jeg ikke har skrevet, har jeg følt at identiteten min har vært truet. Høres litt pompøst ut, men sånn har det vært. Jeg vil tro det er en viktig grunn til at jeg har endt opp som forfatter. Det er stille nok i Harstad. Da jeg bodde i Bergen følte jeg at jeg forsvant litt i alt det som skjedde rundt meg. Det slipper jeg her. Jeg har en avstand som gjør det lettere å holde fokus på egen skriving. Det er også dager hvor jeg ønsker at jeg bodde i en større by. I det siste har jeg vært avhengig av folk og lyder rundt meg for å få skrevet noe. Kanskje har det alltid vært sånn. Jeg pleide å gjøre leksene mine liggende foran tv-skjermen med Dynastiet eller Dallas (helst Dynastiet!) i bakgrunnen.

Du er i ferd med å ferdigstille din neste roman nå. Blir den ferdig?

– Ja! Den kommer i september. Jeg er i siste fase nå.

Kom igjen a! Fortell litt mer om boka. La oss komme på innsiden her.

– Romanen har fått tittelen Det er mitt hav. For å komme på innsiden tror jeg den må åpnes og leses, men jeg kan fortelle litt. Jeg har fått med meg at noen anmeldere er lei disse unge, kvinnelige hovedkarakterene som leter etter mening, og som forviller seg inn i et mørke. Jeg kan fortelle at det kommer ei ny sånn dame til høsten. Man må jo gå dit det brenner. Det er mitt hav handler om Beatrice. Hun bor i en stor by i et smalt rom. Hun skriver på en oppgave om et maleri. Det meste i tilværelsen stopper opp når hun ikke klarer å beskrive hvordan lyset faller på en hund. Hun tenker at hun heller skulle vært en del av et ambulansepersonell. Hun flytter tilbake til Nord-Norge etter å ha fullført studiene sine. Romanen handler om sorg, raseri, forsoning, hjerterasling, mobilknusing og om å skli ut.

Henger disse dagboksnotatene vi har lydlagt i Ferdigsnakka noe som helst sammen med den?

– Å forholde seg til en romankonstruksjon er noe helt annet enn å skrive dagbok. Der tenker jeg mye på hva jeg kan skrive, og hva jeg bør holde tilbake. Samtidig som jeg prøver å komme så tett på jeg-et som mulig, så har jeg en leser i tankene. Det slipper jeg å tenke på når jeg en sjelden gang skriver dagbok. Så jeg vil ikke si at dette notatet henger sammen med romanen min. Romansjangeren har blitt et mye større fristed for meg enn dagboka noensinne har vært. Jeg tror jeg kan tillate meg å si at jeg er mer eksperimentell der.
Så, hva er disse dagboksnotatene for noe? 

– Dette er et dokument som bare har blitt liggende. Jeg har ikke slettet det, men jeg har heller ikke tenkt at det skulle brukes til noe. Jeg tror det er et forsøk på å måle opp avstanden til det rundt meg. Det har nok hendt at jeg har drevet med den slags. Jeg skriver ikke dagbok nå. Det blir mest notater som brukes i romansammenheng. Noen ganger fletter jeg inn hendelser og detaljer fra hverdagen min. Jeg vrir og vender på det til jeg syns det passer historien. Jeg trives godt et sted mellom fiksjonen og det selvbiografiske.

Utsiden møter innsiden?

– Ja, jeg er veldig interessert i hvordan det ytre virker på det indre. Det er sikkert derfor jeg bruker så mye tid på å beskrive overflaten i romanene mine. I Det er mitt hav prøver jeg å utfordre det jeg vet jeg har kontroll på: å skrive rene scener. Beatrice krevde noe annet. Hun ville fortelle om sitt indre liv, så jeg lot henne fortelle.