B-sider

Kjersti Wøien Håland er en kritikerrost forfatter fra Høyanger. Hun har utgitt diktsamlingen Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti og romanen Dommedøgn på Flamme Forlag.

Spill av

B-sider

av Kjersti Wøien Håland

DET ER BULLSHIT Å FÅ VONDT I HJARTET
EIN KAN IKKJE KJENNE HJARTET
FØR DET STOPPAR
IKKJE SANT?

Kjersti Wøien Håland er en kritikerrost forfatter fra Høyanger. Hun har utgitt diktsamlingen Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti og romanen Dommedøgn på Flamme Forlag.

Forkastelsens kunst

av redaksjonen

Om ord kunne peke, så peker de på deg nå. Kjersti Wøien Håland gravde opp sitt fortidige jeg da hun fant diktene hun egentlig hadde forkastet.

Kjære Kjersti Wøien Håland, dette er b-sidene til din debut, diktsamlingen Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti. Hvordan var det å grave tilbake i det materialet?

– Det var interessant og rart. Det bragte meg tilbake til den tida da eg skreiv det, før det var blitt noko bok. Dei dikta som ikkje kom med skildrar jo også den tida, sjølv om dei blei kutta av gode grunnar. Alt eg skreiv i den perioden kjentes veldig umiddelbart. Dei er som ei lita tidsmaskin. Spesielt dei dikta som ikkje kom med, fordi dei har eg ikkje lest på ei stund, dei eksisterar liksom berre i den tida.

Hva er ditt forhold til b-sider generelt?

– Det er litt vanskelig å seie. Eg kan ikkje hugse eit augonblink eller ei spesiell historie om b-sider, anna enn at eg har ei kjensle av at det alltid var ein låt som eg syns var rart at var havna på b-sida. At det var fint og føltes som ei oppdaging.

Så ingen favoritter? Selv husker jeg at jeg i tenårene elsket B-sidor 95-00-skiva til Kent, låta Chans. Så store følelser det var på den tiden.

– Eg kan ikkje komme på nokon diverre. Berre den kjensla av at det var noko urørt over b-sider. 2000 var en tid for store følelser absolutt. The end of an era. Men det er rart med musikk, det at ein settes så innmari tilbake i dei kjenslene ein hadde på den tida. Ein periode nylig høyrte eg plutselig veldig mykje på Blink 182 av alle ting. Eg trur det var fordi det minner meg om ei tid i livet da alt var bare power chords og håplause forelskelsar og dårlige high school filmer. All musikken frå den tida gjer meg ei kjensle av å vere tenåring igjen uten å måtte lide meg igjennom det å faktisk vere tenåring.

Nå hørte jeg på Chans igjen også. Det viser seg at b-sidene står seg. Synes du dine b-side-dikt gjør det?

– Det er vanskelig å si, eg trur det var riktig at dei ikkje kom med i diktsamlingen, og at det gjorde den bedre. Men på grunn av den kjensla eg hadde om at dikta tilhører den tida, så har dei betydning for meg. Litt som å lese gamle dagbøker og både kjenne seg igjen og ikkje.

Flere forfattere sier at de ikke klarer å høre på musikk med tekst når de skriver. Er det slik for deg også?

– Eg gjør litt av begge deler. Men eg klarar ikkje høyre på ny musikk medan eg skriv. Det er enten filmmusikk eller musikk der tekstane har brent seg så fast i meg at eg kan høyre utan at teksten distraherer meg. Har høyrt mykje på soundtracket til The Social Network – det får meg inn i ein veldig bra skrive-stemning. Det er både sårt og har mykje drive og rytme, så ein mistar hverken energi eller kjenslene. Eg prøver av og til å velge riktig musikk som passar til teksten eg skriv, men nokre gonger kan eg gjøre det motsatte. Som eksempel høyrer eg på musikaler av og til, fordi det er så mykje storytelling i musikken. Så da kan eg prøve å skrive noko lavmælt og sårt medan eg bæljer med til Les Misérables. Det er jo ein slags kontrast.

Hva får du ut av musikk, da?

– Det er ein måte å iscenesette verda, trur eg. Eg kan ikkje velge korleis dagen min skal bli, men eg kan velge kva musikk eg vil sette til den. Så om det er ein dårlig dag så kan eg i det minste sette på riktig soundtrack. Om eg føler meg liten i verda og skal gjere noko eg syns er skummelt, så setter eg gjerne på musikk med attitude som gir meg sjølvtillit. Angel Haze for eksempel. Nokre ting kan eg høyre på nesten uansett korleis dagen min er. Det er blant anna Nick Drake eller Belle and Sebastian. Eg veit ikkje kvifor dei akkurat, men høyrer på dei kvar dag.

Men Kjersti, hva gjør du nå? Hva skriver du på? Hva tenker du på?

– No er eg i Lillehammer og går på manuslinja på filmskulen. Vi er nesten ferdige med eit stort tv-serieprosjekt og gjer oss klar for neste prosjekt. Ellers driv eg og jobbar med idear til ny bok og dikt, men ingenting som er tydelig enda. Utanom skulen skriv eg mykje forskjellig. Har mange dokumenter med typ tre linjer eller ein eller anna setning uten kontekst. Det snør mykje her i Lillehammer, og det er kaldt. Tenker på veldig små ting og store ting. Detaljar som at eg må pante flasker til store ting om framtida, livet og relasjoner. Det er interessant med dikt forresten, dette med at dei kombinerer dei tilsynelatande minste ubetydelige detaljar med store tematikker. Her er eit utdrag frå eit Bukowski-dikt eg las: «The terror of one person, aching in one place, alone, untouched, unspoken to, watering a plant.» Det er interessant at den verkeleg triste delen er «watering a plant». Samme er det med Eleanor Rigby av Beatles, det er skildringa av dei små handlingane til einsomme menneskje som gjer einsemda i sangen så tragisk.

Vil gjerne i dybden her, men vet ikke helt hvordan jeg kommer meg dit. Vil du fortelle meg?

– Vel, sånn eg ser det så er det to alternativer: hoppe i det fra eit høgt sted, eller sakte svømme nedover. Dybden finnes på overflata nokre gonger, sånn som «watering a plant».

Eg veit kva sorte hull er, eg ser på dei kvar dag?

– Det er jo desse augene i taket da. Sorte hull og pupiller. Det er ein slags link mellom dei, i min hjerne iallefall.

Ryktet vil ha det til at innspillingen med deg var en av de første Ferdigsnakka gjorde. Hva trodde du prosjektet skulle bli, da?

– Ryktene stemmer vel. Eg var ikkje heilt sikker på kva det var, som eg tok som eit tegn på at det er noko nytt og spennande. Det var artig å vere i studio – og rart. Husker at eg kom ut derfra og ikkje heilt hugsa kva eg hadde sagt og gjort siden det var så god stemning. Det er vel blitt ein del større enn eg trudde det ville vere, med live-arrangementene og alt. Det er jo kjempekult. 50 % musikk og 50 % litteratur virker som den perfekte 100 %-en.

Kjære deg, kven du no enn er.

Eg hadde lyst til å sende eit brev. Eit ordentlig, handfast brev som forsvinner etter du har sendt det. Eg kan ikkje lese det om igjen og om igjen. Eg kan ikkje sjå at den andre personen har lest det. Eg er ikkje nostalgisk eller anti eit eller anna. Eg er berre pro brev. Eit brev er den beste måten for å fortelle om ingenting. Det er dét alt dreiar seg om for tida.

Eg er ikkje vand med å ha fri. Det byrjar å bli opplagt.

Eg høyrer på «Street Hassle» av Lou Reed og «Howard Jones is my Mozart» av God Help the Girl. Eg likar songar der teksten pratast. Dei får meg til å føle at om eg berre kan fortelje historier kan eg òg lage musikk. På mitt vis. Det kjennes som juks kanskje. Ville det vere juks? Det kjem vel an på om teksten er bra. Eg skulle jo ønske eg kunne synge på ordentlig, men det er greitt nok å vere flink til å prate.

Eg vil at timane skal vere som songar, om du skjønner. Gode songar. At dagane er sånne album du berre spelar frå starten av, og lar dei køyre heilt ut. Og kvar song er perfekt plassert etter den førige. Du vaknar, du opnar ei demning og berre lar det flyte. Kvar natt før eg sovnar tenker eg på B-sider. Kva dagen kunne ha vore. Alt som ikkje kom med. Det er alltids ein moglegheit for at den vakraste songen aldri kom med.

Eg sitter i vindaugskarmen og stirrar på taket på andre sida av gata. Dei som bur under der er B-sider. Menneskje eg kanskje kunne ha kjent, som kunne ha påverka meg. Fått meg til å endre meg, stagnere. Vi hadde hatt god grunn til å prate saman. Vi kan jo sjå kvarandre rett i auga når vi ikkje får sove, om vi vil det. Opne vindauget og stirre over gata. Eg sliter med å få sove. Eg skuldar på varmen eller rastløysa. Eg tar ein allergitablett.

Det er ei heilt spesiell tid no. Vi skal velje ut noko. Plukke ut det som skal definere oss. Skjære opp dei små stykka med tid. Fem minutt, ti minutt, eit kvarter. Nokon skriker til kvarandre der nede på gata om natta, eg forsøker å legge strykarar over. Forsøker å halde Lou Reed mellom meg og det som er vanskelig og bråker.

Har eg eit soundtrack? Eg har sett filmar. Kanskje er det derfor ein får panikk. Når alt liknar for mykje på ei scene? Det er då ein byrjar å hyperventilere. Det er iallfall ei forklaring eg kan leve med.

Kanskje finst det ein skugge på alle ting. B-personar vandrar rundt i b-dagar og vatnar sine b-planter. B-sidedagar som eksisterer i eit parallelt univers. Det er litt tryggande å tenke at i ein anna stad finnes det ein versjon av meg som går rundt i skjulte skattar av dagar. At den personen tenker b-sidetankar og både er lik meg og annleis. Det er ein fin tanke. Eg skal tenke på det neste gang eg ikkje får sove.

Det beste hadde vore om eg kunne sende dette brevet til den personen. Den parallelle b-side-versjonen av meg. Eg trur vi kunne funnet ut store og viktige ting om vi berre kunne kommunisert.

Songane berre spelar, og ein dag skal eg vel klare å prate over dei.

Med vennleg helsing,

Kjersti Wøien Håland

Ord fra musiker Nils Martin Larsen

Fortell meg, Nils Martin Larsen, hva er ditt forhold til b-sider?

– Generelt? Tja. B-sider er to ting for meg. Enten kan det være en idé som aldri fungerte – og som fortsatt ikke gjør det, eller så kan det være en directors cut. Det første, en idé som aldri helt fungerte, er noe jeg synes skal få ligge i fred til evig tid. Det andre kan være noe magisk. Som et fint lite rundt vindu inn i prosessen bak produktet. I musikkverden viser slike sidespor ofte en slåsskamp mellom label og artist. Den type b-sider har jeg et romantisk forhold til. Jeg har en tendens til å like når folk ikke får det som de vil, men likevel finner en kanal for å vise fram noe av det opprinnelige.

Og så skulle du altså lydlegge B-side-diktene til Kjersti Wøien Håland. Dikt! Hvordan var det?

– Dette var en ny arena for meg. Men det er klart – det er noe med de korte strofene i denne lydboksinglen. Som tweets fra en profil med fryktelig mørkerød tråd. Jeg prøvde å gjøre Kjersti litt mer rytmisk enn det hun kanskje egentlig var. Det var rart, det der, å prøve å tvinge noen til å snakke til sin egen rytme.

Jeg var der, så jeg kan bekrefte at vi gikk noen runder. Nå mener du at musikken du har laget er lett, jeg mener den er mørk også. Er det noe mer vi kan si om den saken?

– Hva skal man si? Lett og mørk har i hvert fall aldri vært en uproduktiv motsigelse. Jeg synes det er en av de fineste balansene å arbeide etter – at man kan lage noe mørkt uten at det blir helt tristesse. Musikken er på den måten kanskje litt som teksten. Ganske mørk, men med et helhjertet og iherdig forsøk på å få deg til å tenke at det kanskje ikke var så galt likevel?

Ellers noe på hjertet?

– La dem spise podcasts! Nei, jeg vet ikke, jeg. Det kjennes ut som mye greier med lite innhold fra Larsen. Kanskje jeg prøver å skrive noe mer i morgen. Nå husket jeg ikke engang at det var B-sider. Det var A-sider for meg.

 

Apothek, et av bandene Nils Martin Larsen står bak:

Maildialog med Nils Martin Larsen

Nils Martin Larsen 17. juni 2014 kl. 05.02:
heihei!

Her er et forslag på Kjersti WH sin.
Jeg syns den ble querky – usammenhengende på en morsom måte og tidvis litt humoristisk og rar. Egentlig ganske fornøyd. Balansen mellom å være for fjernt fra teksten og å være for tilstede i den verdenen var tricky. Men jeg syns dette er ganske kult.

Liker også at det blir litt mer sammenheng utover.
Håper du liker det og.
Lekent sku´n nesten mene.

 

Nils Martin Larsen 17. juni 2014 kl. 14.30:
Her er Kjersti WH ny versjon.

Har gjort de endringene du nevnte etter beste evne nå.

Syns man er litt på grensa til ting som starter på samme tid som tekst osv nå, men på riktig side. Gjør man det mer nå så blir det litt sånn Captain Obvious mot innholdet i teksten. Syns det er kulere å hinte enn å understreke. Men det er meg, da. Jeg har aldri streket under noe i hele mitt liv

Anyhow.
Håper den sitter fint der.

 

Nils Martin Larsen 17. juni 2014 kl. 15.08
Jeg skjønner ikke helt hvor du mener, jeg.

 

Nils Martin Larsen 17. juni 2014 kl. 15.09
Er det på «Av og til krangler jeg med minnene»?

 

Nils Martin Larsen 17. juni 2014 kl. 15.23
Jeg tipper det er det jeg har fiksa nå.

Så her har du en til.

Bibapaloobashesmybaby.

 

Kjetil Moen 17. juni 2014 kl. 15.24:
Liker det godt! Det BLIR jo et nytt uttrykk!

Det minna meg om ei britisk dame jeg har hørt på en god stund, som er litt uferdig. Men fellesnevneren er at hu snakkesynger over elektronisk musikk. Hør på denna under.

Eller ikke hør på den, for det hakke no med saken å gjøre!

Men jeg liker Kjersti-fila altså. Det er jo… kunst. Blir spesielt kult etter 2 minutter. Med det temaet der.

k

Nils Martin Larsen 17. juni 2014 kl. 15.53:
Ok.

Den er god. Da gjør jeg ikke noe mer nå iallefall.
Tror de skal være ganske ferdige nå, altså.
Da skal jeg bare ta å sette meg og remixe no marit larsen, jeg.
Random.

Teksten er skrevet og lest inn av Kjersti Wøien Håland, lydlagt av Nils Martin Larsen og mastret av Sjur Lyseid. Produsent: Synne Øverland Knudsen/Ferdigsnakka. Coveret er designet av Oscar Grønner.