Kjære Tina, hvor i verden befinner du deg nå? Jeg har skjønt du er litt på en rundtur.

– Kjære Synne, jeg er i USA! I to måneder har jeg vært i det her fantastiske, brutale og selvmotsigende landet. Jeg har møtt hestehviskere og cowgirls, bodd hos en Mari Boine- diggende mann som har vært kidnappet av kolombiansk gerilja, sett magre coyoteulver og dype canyons, og kjøpt lunken kaffe av en fyr som 15 år gammel ble tvangssendt til sin strengt katolske bestefar i Italia fordi foreldrene syntes han var en «bad kid». De husker aldri bursdagen hans, for å si det sånn. Dette var i ville vesten. Nå er jeg i New York, og jeg tror det var Bill Murray jeg vekslet blikk med i går.

Denne lydboksingelen flytter seg også over grenser. Og på krysningen over finnes både kjærlighet og ekteskap, men også sorg, eller?

– Å, ja, sorgen, jeg tror jeg bare skrev sorgfylt prosa da de her tekstene kom til. Som et filter fargelegger sorgen det meste hovedpersonen ser. Jeg kunne ikke skrive henne annerledes, selv om det bikker mot gravalvor. Men i mine framtidige tekster vil jeg tilføre mørket flere dimensjoner. For øvrig var det veldig fint da vi var i studio, og du ba meg lese så naturlig som mulig, og prøve å ikke lyde så skjør, være røffere. Jeg tror den innstillingen kan løfte mang en tekst. Men jeg har ikke våget å høre på singelen ennå, så jeg vet ikke om jeg fikk det til.

Dette er b-sidene til romanen Det blir aldri lyst her, som du ga ut seint i 2014. Men disse tekstene, de fikk ikke være med, de. Hvorfor ikke?

– Mye av dette er bakgrunnstekst – tekster jeg skrev for å skrive noe, men også rester fra da manuset til boken var annerledes, karakterene hadde andre navn og drev med andre ting, for eksempel, plottet var også uferdig. Jeg prøvde dessuten ut forskjellige måter å skrive på: Noen av b-sidene ligner på det som ble med i boken, men lyder for konstruert, med sine pene, men halvtomme setninger. Det var helt riktig å forkaste dem!

Det var noen runder vi hadde, for å få disse tekstene forbi selvkritikken din. Hvor nærværende er den mens du skriver?

– Jeg baler veldig med denne selvkritikken. Hvem gjør ikke det? Men den er unødvendig dominerende her hos meg, såpass har jeg innsett. Visst har den ofte rett. Svært mye av det jeg skriver og tenker holder et lavt nivå. Men den hemmer mer enn den løfter min skrift, tror jeg. Den er nærværende før jeg skriver, og ofte etter, men selvfølgelig, når jeg skriver, når jeg virkelig arbeider, og tenker, og er konsentrert, da kan jeg oppleve at jeg skriver meg helt fri fra den. ​Jeg blir overbevist om at det jeg gjør er viktig og godt. Det er den følelsen jeg lengter etter. Det er helt strålende. For å skvise ut selvkritikken, er derfor mitt beste råd: jobbe på. Men oftest, som nå, når jeg har levert fra meg tekst som ikke er virkelig god, er den her hos meg igjen. Like fullt: såpass må jeg tåle.

Og nå, da? Skriver du på noe nytt? Eller bare reiser du? Og samler opp informasjon inni deg?

– En god forfattervenn sa, da jeg fortalte at jeg skulle på en tre måneders reise hit, at det lyder som en perfekt ting å gjøre etter en bok. Hun hadde rett. Da vi kjørte rundt i ville vesten skrev jeg nesten ikke et ord, jeg ble så overveldet, det var ingen rom for kreativitet i hodet. Her i New York er forholdene bedre. Jeg leser og prøver å skrive litt hver dag, men ikke stresse. En ny roman blir det, og jeg tror jeg vet hvor den vil, men kanskje er også det jeg sitter og pusler med nå framtidige b-sider.

For skrivingen er ikke noe som forsvinner, er det vel?

– ​ Nei. Jeg føler heller at jeg forsvinner litt uten den.

Det ble noen runder på denne, gitt? Du ble til og med far mens denne gikk fram og tilbake?

– Ja, det ble det, gitt. Du var en bra produsent som pushet meg til å forbedre den, gi litt ekstra der teksten behøvde det, samt ta bort når det ble for mye. Jeg startet prosjektet like før min sønn ble født så det ble i grunn ganske spesielt å jobbe under de omstendighetene.

Vi ble kjent fordi du spilte trommer i ett av mine absolutte favorittband fra nyere tid, Wave Machines, men nå har dere lagt opp, kan det virke som? Hva bruker du tiden på post bandkarriere?

– Jeg er fra Molde, men er basert i Liverpool. Jeg jobber som musiker her borte, og med undervisning og komponering. Jeg har jobbet en del med teatermusikk i det siste og har en forestilling som spilles denne høsten, pluss en musikal (!) litt lengre frem i tid. Jeg har også et vibrafonprosjekt som snart skal se dagens lys. Wave Machines er i pausemodus, dessverre, men det var ikke et dramatisk brudd. Vi jobber alle med forskjellige ting nå, men utelukker ikke at vi jobber sammen i fremtiden igjen.

Du fikk tilsendt tre forskjellige innspilte og klipte tekster, men så valgte du denne. Hva var det som traff deg?

– Jeg hørte på alle flere ganger og prøvde meg litt frem med musikken. Det var Tinas tekst som føltes mest naturlig for meg. Jeg likte godt hvordan den startet og at det krevde en del av meg for å få med meg hvordan alt hang sammen.

Men det er ikke bare enkelt å lydlegge tekst, er det vel?

– Nei, det er ikke det. Det kan være vanskelig å finne riktig tone – og ikke å stå i veien for teksten. Jeg har jobbet en del med tekst sammen med min kone Lizzie Nunnery som er forfatter. Vi har en del tekster med musikk til – som en del av en duo vi begge spiller i. Men det var moro å lydlegge tekst på norsk denne gangen.