Jaså, Vigdis, du fant rett og slett fram en vaskeekte dagbokstekst fra 74, du? Hvorfor det?

– Orket ikke finne på noe (det er ganske anstrengende å finne på hele tida) og hadde nettopp ryddet i gamle papirer og kommet over dagboka.

Hva tenker du – var du deg selv lik?
– Jeg var meg selv lik. Selvopptatt og teatral.

Jeg vet mye om deg og litteratur. Men er det noe med deg og musikk som er verdt å vite om? Er du for eksempel musikalsk?

– Nei, det er det ikke. Har det i blodet. Det er fordelen ved det å være teatral!

Og så dagboka. Hvor mye dagbok har du egentlig?

– Jeg har alltid skrevet dagbok og gjør det fremdeles – men jeg tømmer meg ikke ut som den gangen da jeg var ung. Jeg skriver mer i koder nå – så det er ingen andre enn jeg som vil forstå det.

Kjære Emile, kan vi først snakke litt om navnet ditt? 

– Navnet mitt … Jeg heter Emile Leon Aasen. Emile fordi jeg skulle hete Emil, men vokste opp i utlandet og Emile var lettere å uttale på engelsk. Leon tok jeg med vilje da jeg giftet meg … just for fun! Og Aasen fra min far. Duke fordi jeg pleide å kalle meg King … men kompisene mine synes ikke jeg var helt king liksom … og da ble vi enige om at Duke eller hertug, om du vil, også er en majestetisk tittel, men likevel en helt ubetydelig tittel. En mann som føler seg opphøyd, men ikke har noen makt eller innflytelse.

Første gang jeg hørte om deg var via en kompis, faktisk med en gang Ferdigsnakka hadde blitt lansert (vi snakker januar-februar), han mente du burde være med. Men han mente du ikke bare burde gjøre musikk, at du burde gjøre både tekst og musikk. «Bare hør, så skjønner du hva jeg mener», sa han. Si meg, ville du helst gjøre begge deler?

– Jeg har jo det engelskspråklig prosjektet Emile The Duke, som er den internasjonale, Peer Gynt-aktige, stormannsgale, kule og hippe delen av meg. Og så har jeg prosjektet Aasen, som er den sosialrealistiske, grå siden av meg. Og Aasen er jo nesten litt lydbok, altså spoken word/tekst over egen musikken. Så ja, kanskje det var det han mente?

Og så fikk du tilsendt Vigdis Hjorth. En forfatter med en svær produksjon bak seg, og som veldig mange i detta landet har lest. Men jeg fikk inntrykk av at du ikke hadde lest noe av henne. Stemmer det?

– Jeg har i flere år vært i min egen bobble, og det er mange jeg burde visst om! Jeg ønsker nå å bli kjent med resten av landets kunstnere. Vigdis Hjorth er en av dem … hun er visst stor, sies det!

Men stemmen? Hva sa stemmen deg?

– Jeg følte jo at jeg ble litt kjent med Vigdis underveis her. Jeg hørte teksten hennes såpass mange ganger – på en intens måte. Hun ser tilbake på ungpiketiden, en tid preget av stor usikkerhet. Likevel følte jeg at det var med seier i stemmen. Hun overvinner seg selv, og hun skal «kanskje drepe mannen sin». Jeg tror jeg liker Vigdis svært godt nå.

Hvis du ikke leser Vigdis Hjorth, hva leser du? 

– I min bokhylle står det klassikere. Fra Dostojevskij til Ibsen, Nietzsche til meditasjonene til Marcus Aurelius. Jeg føler at de kan leses igjen og igjen. Jeg er ikke så flink med ny litteratur, men tips meg gjerne! Det er kun ignoranse. Akkurat de siste årene har jeg ikke hatt så mye behov for å lese eller se, men heller jobbe med alle de tingene jeg selv har lyst å formidle.

Men for å ta det noen hakk tilbake. For selv om jeg ble tipsa om deg, så sjekka jeg deg ikke ut, jeg hørte deg først live i september … i Trondheim! Og da skjønte jeg ikke helt hva det var du holdt på med. Det var sjukt kult produsert, rent musikalsk, men samtidig var hele greia en form for stand up. Riktignok på et metanivå – en slags grunnleggende misantropisk kommentar til SHOW. Men alle som var der elska showet! Eller … har jeg bare lest for mye inn i det?

– Jeg må jobbe mer med å bli en inkluderende live-artist. Jeg er på ingen måte stand up-komiker med vilje, jeg er absolutt bare meg selv på scenen. Og dette synes folk er kjempegøy visstnok. Og det er bra! Men du stusset litt over hvor misantropisk det virket, og det hadde du rett i. Låtene mine er jo morsomme, men på bånn er det ofte seriøse, dype og triste problemer. Pluss at jeg generelt synes at rapmusikk i konsertform er knakende kjedelig, og da tenker jeg at … sikkert også jeg er knakende kjedelig live. Så ja … tilbake til toppen. Jeg tror mitt mål er å lage gladere og mer naiv musikk. Jeg hører alltid på oppløftende musikk og er nesten en motstander av melankoli, men det går som det går. Musikken min er veldig ærlig, så jeg kan ikke lyve heller.

Kunst, Emile. Hva er ditt forhold til ordet?

– Kunst er jo DET ordet. Det ordet som plutselig gjør at alt er lov og alt er akseptert kulturelt sett. Det er vanskelig å si hva som er kunst og ikke. Jeg liker å kalle meg kunstner, men bare fordi jeg da slipper å si så mye annet. Ordet i seg selv er jo ganske flytende, og jeg har aldri slått det opp i ordboken. Kall meg kunstner så er jeg vel egentlig fornøyd med det. Vigdis er også kunstner.

Ok, ok, ok. Jeg er glad vi møttes! Du er jo en tulling av den gode typen. Av og til misforstått, av og til forstått?

– Jeg er en tulling, ja. En tullebukk! Men en god spøk har alltid en like vond bakside. Den baksiden trenger vi ikke alltid å se, og det er så deilig å bare tulle det til 🙂 Jeg er ofte misforstått sånn sett, men jeg må si at 2015 har vært et veldig godt år for meg. Det er nå flere og flere som forstår. Og jeg stopper ikke med det første. Tusen takk for at jeg fikk lage lyd til Vigdis Hjorth og bli nærmere kjent med dere!