Kjære, kjære Hans Petter, enda godt det kom vennskap og gode samtaler ut av hele TO Ferdigsnakka-innspillinger?

– For ikke å glemme kvelder på dansegulvet, for vi har tross alt også diskutert litteratur til lyden av Talking Heads, ikke minst den uforglemmelige avskjedskvelden da Joachim Trier sa farvel til Oslo for å lage Louder than Bombs. Det var jo en smule overraskende, at vi skulle finne hverandre der. Når jeg møter Amalie og deg nå, er det merkelig ofte på barer eller nattklubber, ikke på biblioteker eller opplesninger. Jeg vet ikke om det er et godt tegn. Spesielt ikke for meg. Definitivt ikke for meg.

Det er i hvert fall en sånn historie det er gøy å holde fast på, for jeg tror ingen av oss egentlig er så mye på bar. Men ja – først spilte vi inn et utdrag fra romanen din du nylig ga ut. Som vi forkasta?

– Jeg tror jeg var blant de første som leste for Ferdigsnakka, og da hadde ikke foramtet helt funnet sin form, så jeg leste et veldig kompakt, til og med intenst kapittel på flerfoldige sider fra romanen. Det var fint for meg å lese det inn, for en lærer faktisk mye av noe slikt, å høre sin egen tekst, eller mer presist, å møte den ved å lese den høyt. Jeg husker jeg satt og rettet flere småting i studio, der oppe på Enerhaugen, mens jeg leste. Så på en måte ble dette en svært påkostet runde med korrektur på kapittelet som heter «En by fra krigens dager». Jeg tror det var vanskelig å lydlegge, for teksten i seg selv var så kompakt, så insisterende, at den overlot lite til tonesetteren.

Men vi ga oss ikke. Så, ja, hva spilte vi egentlig inn så? Altså, det som ble den endelige singelen her?

– Jeg tror du fikk en fornemmelse av at poesi ville egne seg minst like godt som prosa. Og at det var interessant for dere om jeg skrev noe som opptrådte for første gang nettopp i dette spesielle formatet. Kanskje synes du også at det var litt trist, at boken allerede ville ha eksistert, i sin endelige form, når Ferdigsnakka kom ut, mens nå er det motsatt: diktene finnes her før de ble bok. Og det er kanskje fint for oss begge.

Ja, for da du skulle levere nytt bidrag til Ferdigsnakka, så skrev du like så greit et helt nytt manus?

– Ja, faktisk, jeg hadde noen gange mørke Paris-dikt liggende, det var fristende å gå løs på dette svært uferdige, da du sa (med din forsiktig myndige stemme, med dine majuskler) at du gjerne ville ha noe helt nytt. Og så var disse diktene i tillegg knyttet til romanen, ved at jeg forestiller meg at det er romanens jeg, forfatteren Lukas Hørslev, som har skrevet dem. I en raptus, som strengt tatt ennå ikke er helt over, skrev jeg deretter det som nå kanskje er en hel samling, slik føles det i hvert fall på gode dager. Jeg skylder deg derved en stor takk, om enn jeg også må legge til at jeg er litt usikker på om mine tekster egner seg så godt for Ferdigsnakka, jeg tenker meg at både romanen og diktene er veldig litterære, og at de kanskje trives best på papiret. Nå er jeg en anelse bekymret. Det er ikke lett å skulle forlate boksiden.

Kommer mye god inspirasjon ut av bekymring. Du er kanskje en som ofte er inspirert? Eller?

– Jeg tror ikke jeg lenger kan si hva som inspirerer meg, for det å skrive er noe jeg gjør hver eneste dag, helst så mange timer som mulig. Her var det ideen om å skildre et «annet» Paris, la de som vanligvis, eller knapt nok, kom til uttrykk i poesien bære teksten, og at «jeget» forsvant eller kom i bakgrunnen, eller, sagt med en strofe fra ett av diktene, «Jeg kunne skrevet en selvbiografi der hvert ord var sant, men ingen ville kjent meg igjen.»

Hvis jeg ikke tar feil, kan det virke som om språk inspirerer deg? Hvor dypt og langt tilbake stikker denne kjærligheten til språket?

– Den stikker jo, hadde jeg nær sagt, stadig lenger tilbake i tid, ettersom jeg, kanskje som mange andre forfattere, stadig leser og lengter tilbake i tid, og den klassiske litteraturen får en større og større betydning for en, som forfatter. Helt ned til enkeltordet, eksempelvis husker jeg at jeg skrev et dikt i min første samling, Biblioteket, bare fordi jeg syns betydningen var så fascinerende; Limitrophe. Det er fransk og beskriver området mellom to fronter i en krig, der bønder fortsatt dyrker jorda og lever sitt vanlige liv, på tvers av krigen. Forstod jeg ham, min nå nesten franske skuespillervenn, korrekt.

Paris. Fortell om Paris. Hvorfor ville også du skrive om Paris?

– Utover den indre nødvendigheten som må ligge til grunn for alt en skriver, og som kanskje best kan uttrykkes ved å vise til hvordan man ofte oppdager at en har skrevet noe om dette eller hint, heller enn at en bestemmer seg for å gjøre det – om du skjønner forskjellen – du leser det du har skrevet, og ser, i et blaff, hele «boken», så forsøker du å utforske denne boken, alle dens kriker og kroker, med skrift, og med fortidens forfattere som lys og lykte (som det heter), noen for opplagte til å nevnes her, andre mer overraskende, som Georges Simenon, en forfatter jeg ikke klarer annet enn å beundre, han skrev Maigret-bøkene som fortsatt står meg svært nær.

Noe annet på hjertet? Du slår meg jo som en med mye på hjertet.

– Det kan virke sånn, men jeg har dessverre ikke noe annet på hjertet enn det jeg skriver. Jeg kan kanskje legge ved et dikt til, som sier litt om samlingen, den mulige, framtidige samlingen, sin helhet, ved at formen er karaktersitsik, og innholdet karakteristisk trist:

DEFENESTRASJON

Hun åpnet døren for feil mann, og befinner seg på sykehuset.

Alle lyseffektene gjorde at jeg måtte holde for øynene hele tiden.

De eldste nekter å slutte, hva forskerne sier om dem forandrer ingenting, de har holdt på siden tenårene, de liker det.

Å kaste en fiende ut i døden, eller lemlestelsen, enkelte overlevde, med det startet krigen.

Jeg tar med meg pakken, går inn i en bakgård, stiller meg med ansiktet mot veggen, river av papiret.

Gutten brakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem.

Kjære Charlotte, dette gikk da egentlig ganske greit? Ofte går jeg nemlig tre-fire-fem redigeringsrunder med musikken, men denne trengte bare to?

– Det er gøy å høre! Jeg prøvde så godt jeg kunne ikke å overgå forfatteren med for mye elementer og stæsj. Jeg var hele tiden obs på at det ikke måtte bli for mye og at fokuset ligger på teksten.

Du fikk tre forskjellige klipte forfatteropptak, og så valgte du denne. Hvorfor det?

– Det første som slo meg var lyden av stemmen til Hans Petter. En veldig behagelig, sympatisk stemme som fikk meg til å lytte. Evnen hans til å dra meg inn i fortellingen og hvor den foregår gjorde det naturlig for meg å velge akkurat hans opplesning. Han er innom temaer som ensomhet og likegyldighet, men også det å forholde seg til andre mennesker hele tiden. Og at det da plutselig ikke er så ille å være alene likevel.

Kan det være noe med, du veit, den Paris-stemningen? Den kler musikken din! Eventuelt omvendt.

– Jeg tror nok Paris-stemingen appelerte, ja! Det første jeg var sikker på da jeg satte meg ned, var at jeg måtte ha med trekkspill. Jeg elsker trekkspill! Jeg var også i Paris i sommer så jeg kunne plutselig forestille meg hvordan ting så ut mens jeg satt der og spilte på trekkspillet mitt og liksom observerte dramaet utenfor leiligheten ved Gare de l´est.

Strengt tatt så oppholder du deg vel i Valencia akkurat nå? Hva gjør det med musikken din?

– Ja, her blir jeg til desember. Jeg er her på utveksling gjennom studiet jeg allerede gjør ved Berklee i Boston! Her skriver jeg og fokuserer på musikk fra middelhavsregionen og den iberiske halvøy. Studiet mitt til nå har utelukkende bestått av jazz, så det er friskt å få muligheten til å fordype meg i flamenco eller arabisk musikk. Jeg ønsker å ta inn så mye jeg kan fra kulturen her, og om det blandes inn i musikken min på en eller annen måte, er det kjempekult! Det blir mye spilling her, alt fra fancy takterrasser til jazzklubber, og alle spiller sammen – fra alle sjangre og alle aldre. Jeg jobber samtidig med en EP som jeg satser på at skal være ute til våren, ellers er det små prosjekter her og der, blant annet med produsenten Fredfades.

Du er egentlig sanger, men på denne singelen fikk Hans Petter Blad være vokalist. Hvordan var det å jobbe med? Litteratur virker ikke fremmed for deg.

– Det var kjempegøy! Jeg er jo vant til å jobbe med musikk og tekst og er utrolig opptatt av lyrikk. Jeg tar meg ofte god tid til å skrive tekstene mine og underbevisst tilpasser jeg både vokal og tekst til dynamikken i musikken. Nå var det bare i omvendt rekkefølge og med en annen stemme. Det har vært noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge.  Jeg likte å kunne skape noe etter andres behov, som å tolke hva slags stemning Hans Petter la opp til i teksten. Det kan man jo ikke vite, og jeg hadde jo ikke noe dialog med forfatteren i forkant.