Kjære Liv, jeg har tenkt en del på møtet med deg. Det var helt spesielt å ha noen i studio med så mye stolthet og kritisk sans. Og med de samme krøllene som meg selv! Og så – at vi til slutt opplevde jeg at vi fant en måte å jobbe på lag med sykdommen. Hvordan syntes du det var?

– Det var rett og slett herlig. Til å lære av. Både når det gjelder stemmebruk og opplesning. Det kan aldri bli tydelig nok, artikulasjonen. Jeg likte det godt.

Du har Parkinsons sykdom, og i romanen du kommer med nå, har hovedpersonen også Parkinsons. Hvordan har det vært å skrive den?

– Jeg har vært idiot i løpet av denne prosessen og følt meg takknemlig fordi jeg fikk Parkinsons. Diagnosen tilfører et alvor som er mangelvare i et overflodsamfunn. Det er noe med stilen – jeg måtte legge om stilen for å komme i land. Sånn som den ene hovedpersonen min som er fra fra bygda, kortfattet og lakonisk, og som ikke spanderer mange ord på noen ting. Jeg tror ikke at jeg kunne skrevet romanen eller truffet på denne hovedpersonen uten Parkinsons – da kunne jeg fort havnet opp i en Proust-lignende stilunivers, med lange, innviklede setninger.

Og nå nærmer det seg lansering?

– Jeg er spent! Det der går aldri over. Så det er veldig deilig nå så lenge det ikke skjer noe, og det er en uke til boka er i bokhandelen. Enn så lenge klamrer meg til mitt gamle romanunivers, som sklir unna, det merker jeg. Men det nytter ikke å være ved det vemodet over å bli ferdig med en bok, det bidrar bare til ambivalens. Ut i fra det store materialet, et mylder av lydopptak og forskjellige fiksjonsforsøk, så har det på en eller annen merkelig måte blitt den boka jeg så for meg. Så først og fremst er jeg bare dritglad.

Jeg sa dette til deg da du var i studio også, men du er svært musikalsk. Bruker du musikken mye nå? 

– Jeg bruker musikken hele tiden, men jeg tør ikke fortelle hva jeg hører på. Jeg er ikke oppdatert. Jeg er et sånt blues-rock-menneske. Før drev jeg med klassisk, men nå spiller jeg mindre og mindre av det. Jeg må ligge unna de store og seriøse følelsene, for de er farlige akkurat nå. Jeg trenger heller å få fart i systemet. Så jeg starter dagen med å spille – gud vet hva – gamle favoritter, Rolling Stones og lignende. Jeg har vært redd for at det skulle skje noe med stemmen, og det var det også en risiko for. Så da sang jeg, karaokegreier, ved hjelp av Spotify, improviserte tekster til Clapton og Chopin, slike ting – jeg vil ha det mjukt. Det fungerte veldig godt som trening for stemmen. Jeg sang for å unngå stadig svakere og mørkere stemme. Det er jo grøss-grøss! Dessuten tok jeg noen sangpedagog-timer og lærte noen grunnteknikker som jeg får synke inn. Jeg ble bedre på intonasjon. Nå har jeg noen sprø stykker, som jeg improviserer tekst over, og som jeg tar opp på macen og lytter til etterpå. Det har jeg lært mye av. Jeg har også skrevet noe tekst ved å synge. Jeg var så redd for å miste tekst til romanen som jeg hadde i hodet – fordi det tar tid å skrive – så jeg begynte å filme meg selv som improviserte monologer.

En annen ting vi snakket om da du var i studio, som jeg har tenkt på, er at du sa du skulle ønske du hadde sluttet å skrive mens du fortsatt hadde muligheten. Men nå er det for seint, har det vel, har du blitt skrivingen?

– Jeg har nok det, dum som jeg er. Men det er bare kokett, jeg har jo alltid vært sikker på at det var skrive jeg skulle. Og jeg er glad for det. Men jeg har hele tiden vært veldig ambivalent til det, å isolere seg så mye som man gjør som prosaforfatter. Men jeg angrer slett ikke, det er jo så fleksibelt. Mange får trøbbel, må slutte i en jobb og mister i tillegg alt rundt jobben når de får en kronisk sykdom. Også jeg blir trøttere og treigere, men jeg har kunnet dra med meg arbeidet mitt i den nye tilstanden. Finne et rom hvor jeg kan fortsette. Så hva jeg ville vært uten skrivingen? Happy crossover-sanger eller en uforløst, frustrert hypokonder som fortsetter å streve i det gode borgerskapet, kanskje? Haha!

For du har fremdeles mye på hjertet?

– Jeg har jo en forfatterpsyke, så maskineriet ruller og går. Jeg har også liggende en del greier, men det er best ikke å tenke på det der ennå. Det er på total kollisjonskurs med helsa, så jeg må finne en ny måte å tenke på. Korttekster, for eksempel. Siste nytt i Parkinsons-løpet er å hoppe over nevrologkunnskap og bare trene – i hele behandlingen av sykdommen. Jeg kan ikke si jeg elsker det, men jeg må nå bruke mye av tiden min på å trene. Det gjelder å passe på for ikke å få det opp i halsen. Og jeg elsker jo i utgangspunktet å overdrive! Mitt andre «jeg» er et sommer-jeg som er ute seks uker hver sommer. Jeg kan jo hilse på den delen av meg selv. Det er kjempefrustrerende, men også deilig. Mens jeg før føyk etter alt, så kan jeg nå la det ligge. Det er litt luksus. Det har vært et maraton de siste årene. For å få den romanen på plass. Litt sånn natt og dag-prosjekt.

Håper vi sees snart igjen. Tror vi har mye å snakke om. Noen ønsker om hva vi skal starte med?

– Det går av seg sjæl, tror jeg.

Jaså, Fredrik, du har vært med på flere Ferdigsnakka LIVE-arrangement, men du fikk lydlegge en singel også, du? Hvordan var det?

– Det var gøy, jeg har allitd hatt lyst til å gjøre noe lignende, spesielt etter jeg ble kjent med Menneskedøgn, skrevet av Arne Falck, opplest av Brett Borgen over Webster Lewis-instrumentaler.

Du valgte selv Liv Køltzow-innspillingen, som er litt ekstra spesiell for meg personlig. Men hvorfor valgte du den?

– Jeg ønsket meg noe mystisk og fikk en link til en mappe med litt forskjellige innspillinger i. Jeg likte Liv Køltzows innspilling best. Først og fremst fordi den bar preg av mer mystikk og at hun illustrerte teksten sin så fint. Dessuten liker jeg stemmen hennes veldig godt.

Jeg pleier å omtale deg som en av Norges beste hiphop-produsenter. Og du er den første hiphop-produsenten som har laget musikk til Ferdigsnakka. Tror du det var annerledes for deg enn for de andre musikerne siden du vanligvis arbeider med rap?

– Nei, eller, dere har jo brukt mange forskjellige musikere. Og Ferdigsnakka-konseptet tvinger jo på en måte alle musikerne til å tilpasse seg en del – uansett hvilken sjanger man kommer fra.

En annen ting er at du er opptatt av jazz. I denne sjangeren har det vært mye samarbeid med litteratur. Så det var kanskje ikke så ukjent territorie sånn alt i alt?

– Niks. Veldig glad i nevnte Menneskedøgn, samt Wanda Robinson, Jayne Cortez, Ade Olatunji (Positive Force – Oracy), The Last Poets og selvfølgelig noen av Gil Scott-Heron-tingene. Mye av dette er politisk, men jeg er i utgangspunktet åpen for hva som helst, så lenge fordelingen av musikk og poesi er balansert på en måte som lar meg nyte det som «vanlig» musikk.

Du sa, under redigeringsrundene, at du hadde prøvd på «library music». Jeg skjønner jo hva du mener, men likevel: Hva mente du egentlig?

– «Library music» er musikk produsert av musikere med hensikt for å kunne bli brukt i film og TV senere. Når jeg sier librarymusikk, så refererer jeg mer spesifikt til et sound innen librarymusikk som jeg har forelsket meg i – mid 70- og tidlig 80-talls elektronisk librarymusikk. Det var denne sjangeren jeg tok utgangspunkt i da jeg produserte musikken til denne Liv Køltzow-singelen. Shoutout til Sven Libaek.

Du jobber vanligvis samplebasert. Hvordan jobba du fram denne?

– Aller helst liker jeg å jobbe med både samples og egenkomponerte ting i samme låt, og det er som oftest det jeg gjør. Men låta til Liv Køltzow er uten samples. Jeg brukte en ARP Odyssey, en Yamaha DX7, en Wersi AP-6 og en SP 303. All musikken er spilt inn i live stems oppå hverandre, og ingenting er sequencet. Har også gjort litt live percussion (kickdrum og wind chimes).

Det virker generelt som om du produserer mye. Bare denne vinteren kommer du med to plater – én med rapperen Ivan Ave, en annen med trompetist Kristoffer Eikrem.

– Jeg har to prosjekter som kommer ut før jul: Fredfades & Eikrem – Jazz Cats LP, en plate med 14 spor som kommer på det britiske labelet KingUnderground. Det andre prosjektet er Fredfades & Ivan Ave — Fruitful LP, en tolvspors-plate på det tyske labelet Jakarta Records. Ellers så jobber jeg med en plate til prosjektet Tøyen Holding, et annet prosjekt med svenske S.Raw, som ikke har noe navn ennå, og med Tom Noble (US) på et prosjekt som heller ikke har fått et navn. Antageligvis så klarer jeg å ferdigstille alle tre prosjektene før nyttår.

Og så i tillegg har du fulltidsjobb og DJ-er flere ganger i uka? Du vil vel ikke engang jobbe fulltid med musikk om du fikk sjansen?

– Fatter’n påpekte fort at musikken min ikke hadde noen «mass appeal», og det er jeg veldig glad for. Foreldrene mine pushet meg til å starte med TFF & Design, siden jeg allerede var flink med både tegning, malerier og hærverk. Det har ført til litt praksisplasser, en designutdanning og nå snart fem år i fast jobb som UI/UX-designer. Jeg trives veldig godt i jobben min, sidet det er et veldig fremoverlent yrke under konstant utvikling. Det er fritiden min jeg bruker til å samle plater, produsere musikk og DJ-e plater. Uten pengene jeg får inn fra fastjobb og musikk ville ikke platesamlingen min vært mulig – det er en ekstremt dyr hobby.