Amalie, dette er jo litt spesielt. Eller hva?

– Ja, dette er litt spesielt. Vi hadde jo aldri tenkt å ha et redaksjonsmedlem av Ferdigsnakka med på selve Ferdigsnakka, men vi har nå konkludert med at Vesaas-prisen gir rom for utskeielser.

Ja, for vi må jo bare være ærlige om dette fra første stund, at vi kjenner hverandre fryktelig godt? Er det noe vi ikke har snakka om, og som jeg derfor kan stille deg spørsmål om?

– Da jeg tisset på meg på teaterscenen i rollen som geopard 2? Det var en sjelsettende opplevelse, men jeg vet ikke om vi har snakket nok om det. Har jeg sagt at jeg fortsatt liker smaken av babymat på glass?

Jaså. Det er kanskje også noe jeg vet om deg som jeg ikke kan skrive her?

– Du må for guds skyld ikke la det komme frem hvor fort jeg blir glad i folk og at jeg av og til har så mye kjærlighet i meg at jeg holder på å sprenge. Det vil få meg til å høres for sympatisk ut. Det samme gjelder de misantropiske stundene, de som veier opp, men som det blir sjeldnere og sjeldnere av.

Over til Tarjei Vesaas’ debutantpris: Du fikk den! Jeg vil understreke hvor fryktelig stas det er. Det vet jeg at du synes også. Men kan det kanskje være litt slitsomt også – å få så mye oppmerksomhet, være så synlig? Kan se for meg at du ikke har full konsentrasjon på selve skrivingen om dagen?

– Ja, dessverre varer ofte glede så kort for meg, og det går fort over til å bli state of fact: «Ok, da vant jeg den». Nå må jeg jobbe. Folk forventer at man skal være stolt, og jeg er glad, men kanskje skjønner jeg ikke helt hvor stort det er. For nå bare er det sånn, liksom. Det motiverer meg, samtidig som jeg blir stressa. Den neste boka må fortsatt skrives. Den må bli veldig bra, og det er det jeg som må fikse.

La oss bare hoppe rett videre og snakke om denne, din neste roman. Får du til å skrive den?

– Jeg er inne i en god periode, som en stor poet en gang sa. Og akkurat nå har jeg det faktisk skikkelig gøy når jeg skriver, selv om det jeg skriver om ikke er noe særlig gøy. Gøy, det er kanskje feil ord. Tilfredsstillende? Nei, jeg går for gøy.

Ferdigsnakka-singelen er jo hentet fra dette uferdige manuskriptet. Jeg visste heller ikke at du leste i Bibelen, Amalie? Hva synes du selv om utdraget?

– Jeg plukker ofte opp Bibelen når jeg er stressa. Det roer meg, akkurat som teksten sier. Jeg tror ikke på Gud, eller vent, jeg trodde på Gud i et minutt her om dagen, det var veldig hyggelig, og jeg ble lei meg etterpå over at jeg ikke klarer å tro på ham hele tiden. Da kunne jeg også sunget den fine barnesangen mamma sang for meg da jeg var liten, selv om den kanskje hadde måttet utgå uansett, litt for mye dommedag. «Jesus har en bok i himmelen, snart så er den full med navn» osv. (Jeg blir helt øm om hjertet når jeg hører den melodien). Mange av tekstene i Bibelen er veldig vakre. De virker kanskje sterkest når man leter etter tilgivelse. Til utdraget: Jeg har jo valgt det, så noe må jeg jo like ved det. Mest av alt funker det å lese opp, noe ikke alt fra denne andreboka gjør. Pluss at det forhåpentligvis også er litt morsomt? Jeg har veldig lyst til å lære meg å være litt morsom i tekstene, så det ikke bare blir mørkt. Eller, kanskje er det da det blir mørkest, jeg vet ikke.

Jeg synes den er morsom. Jeg synes du er morsom! Morsom og mørk. Så ikke vær redd for det.

– Hvilket kompliment!

Men personene du skriver om er mye mer ensomme enn deg selv, synes jeg. Altså, jeg vet jo du vet et og annet om eksistensiell ensomhet, 1 + 1 = 2 osv, men du skjønner kanskje hva jeg mener?

– Jeg antar at du hinter til det faktum at jeg er ganske sosial? Jeg liker andre mennesker, men ensomheten som av og til oppstår sammen med andre mennesker, den kan vel brukes i skrivinga. Så kanskje er jeg sosial bare for å ha noe å skrive om? Neida, jeg bare liker det som kan skje når man møter nye folk. Dessuten er det som regel når jeg er alene at hjernen begynner å putre inn i lange tankerekker, og de vil jeg skrive om på en eller annen måte.

Så du får det ut i skrivingen, altså? Det blir på en måte frirommet for ytterpunktene i Amalie Kasin Lerstang?

– Det kan man si. Hvis jeg kan få utløp for ytterpunkt-Amalie et sted, så kan jeg enklere gjemme ytterpunktene andre steder. Det er så mange som mener så mye om hva man skal og ikke skal si, hvem man bør og ikke bør være, og da er det veldig godt å gi blaffen i det i skrivinga.

Forresten, du sa aldri hva du syntes om det nye Kendrick Lamar-albumet? Ble det for «mye musikk for musikerne» for deg?

– Du må kanskje forklare at det «sitatet» var noe jeg slang ut etter en konsert med litt for mye gitarrunk og støykjør som jeg ikke fikk noe ut av? Svaret er: NEI, jeg elska det nye albumet. Jeg har hørt på det siden. Loving you was complicated. Jeg svarte i et intervju at det beste hadde vært om noen slo på det albumet under prisutdelinga på Bristol, og at både gamle og unge medlemmer av Forfatterforeningen kastet seg ut i sine beste hip-hop-moves. Det hadde vært veldig morsomt, et syn jeg aldri ville glemt. Forresten, hvordan skriver man hip-hop-moves? Hvor setter man strekene? Jeg vil tippe at ditt svar vil være hiphop-moves.

Det stemmer.

– Se! Vi kjenner hverandre veldig godt.

Jaja, og ellers er alt tomhet og jag etter vind?

– Nei, det er ikke det. Det er det som er så sprøtt. Men man trenger av og til å høre noen andre si at det er det, for å slutte å tro det selv.