I desember 2014 sitter Birger Emanuelsen blant gyldne ordførersmykker og treretters-middag på Arendal gamle rådhus. Birger er tildelt Aust-Agders Kulturstipend og skal holde takketale. Emanuelsen går til talepodiet og gjør de to tingene mora hans har lært ham: Han takker. Og så er han ærlig: Han kritiserer kommunen for at de ikke tør å ta tak i de store problemene de sliter med. Problemene forsvinner ikke om vi tenker på dem, sier Emanuelsen. Vi må heller tørre å snakke ærlig og åpent med hverandre.

– I alle andre områder av livet har jeg masse ansvar og må ta mange hensyn. Som forfatter føler jeg ikke at jeg skal ta hensyn til noen. Men jeg føler et ansvar for å være ærlig. Si akkurat det personene i teksten mener. Jeg har jobba som journalist, og det finnes ingen plattformer for reell ærlighet i det offentlige. Ingen! Det er alltid strategier, tilpasninger. Slik kan du ikke tenke når du skriver. Og da jeg stod i Arendal gamle rådhus og kjente til alle skyggesidene ved det blide Sørlandet, tenkte jeg på alle de jeg kjenner som har hatt og fortsatt har det vanskelig. Da ville det føltes dypt, dypt uærlig å ikke si noe om det. Herregud, hvor ofte har du et rom fullt av maktmennesker som må sitte pent ved bordet og lytte?

Da to menn med maskinpistoler tok seg inn i Charlie Hebdos lokaler 7. januar skrev Emanuelsen i Aftenposten at ingen var tjent med å gjøre «spørsmålet mer komplisert enn det trenger å være. Det eneste som skal til for at folk skal slippe å dø, er at vi alle lærer oss å leve med sårede følelser.»

– Ytringsfrihet-debatten er for meg nært knyttet opp til det å være forfatter. Jeg skrev ikke nødvendigvis til terroristene. Gitt alle de unge norske mennene som reiser ned til Syria er det jo ikke utenkelig, men fortsatt er det lite sannsynlig at IS abonnerer på Aftenposten. Nei, jeg skrev til mine kolleger og redaktører. Jeg ville utfordre hvordan vi tenker rundt hva vi kan gi ut, og hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg har jo sett bransjen fra innsiden, og det er mye intellektuell latskap ute og lufter seg på lanseringsfestene. Alle trenger ikke være enige, men folk må tenke gjennom dette, det holder ikke å forvalte noen gamle konkursbo. Personlig er jeg tilhenger av kompromissløshet. Det finnes ikke femti nyanser ytringsfrihet.

I den nye romanen, som sannsynligvis blir sluppet til høsten, har han skrevet inn en scene hvor to mennesker krangler om en Facebook-post der Muhammed, Berlusconi og Rune Øygard nevnes som berømte politikere med barnekjærester. Før 7.januar vurderte han å stryke den. Den føltes for utdatert, var vi ikke over dette nå? Nå tror han den skal få stå.

– Det viktigste er jo at det fungerer kunstnerisk. Jeg tror ingen tjener på at forfattere går tilbake til å gi ut skjønnlitterære kronikker, men vi må ikke dukke under hverdagen vi lever vi heller. Teknologi, duppeditter eller hendelser fester teksten i vår samtidige virkelighet. Jeg hørte om en norsk redaktør på et meget velrennomert forlag som ville ha seg frabedt at en romanperson åt «påmm fri». «Er det ikke bedre med potetbåter?» Jeg skjønner jo hvorfor noen tenker sånn, klassikerne innen litteratur er jo fri for iPhoner og analkuler. Men skal jeg skrive om samtida må menneskene mine være på Facebook og telefonene sine ganske ofte, vi lever jo halve livene våre der inne. Hadde Allen Ginsberg skrevet «Howl» i 2015 ville diktet begynt sånn: I saw the best minds of my generation destroyed by Candy Crush. Eller IS da.

Men Emanuelsen vil heller ikke lese bøker av forfattere som bare skal få frem et poeng.

– Hvis du vil fortelle noen om hvordan menneskene skal være, så kan du gjøre så mye annet enn å skrive litteratur. Da kan du bli partileder i Arbeiderpartiet eller pastor eller programleder Ole Torp. Hvorfor skal man gidde å svare på det i en roman? Der viser du hvordan mennesker er.

– Jeg vil også lese bøker som er smartere enn forfatteren. Det er sikkert mange smarte forfattere, for all del, de vinner jo quizer hele tiden, men mange av oss sitter nok et stykke ned på treet. Likevel skrives det jævla gode bøker. Og hvordan er det mulig? Jo, fordi det ligger noe ekte og troverdig i måten menneskene trer frem i bøkene på. Skal du være smart og få alt til å henge i hop, skrive frem personer som alltid er i overensstemmelse med seg selv og verden, vil du ikke klare å nærme deg et ekte menneske.

­Utdraget «Utedøgn» som er fra den kommende romanen din, fremstår mer selvbiografisk enn hva din forrige roman gjorde? En mann som vender tilbake til hjemkommunen, hvor gamle barndomsminner lurer i buskene?

– Fordi denne hovedpersonen ligner meg i alder, er det mer nærliggende å tenke at det er selvbiografisk, men det er det heldigvis ikke. Det skal jeg spare leserne for. Folk snakker som om Knausgård startet en slags autofiksjons-trend. Jeg tenker motsatt: Knausgård avslutta den trenden. Nå er det jo ikke vits i å gjøre det lenger! Men jeg tror ikke jeg kunne skrevet denne boka hvis ikke debatten om autofiksjon hadde vært der. Mer enn det vil jeg ikke si.

Ikke?

– Fra jorden roper blodet var tilegna mamma og pappa. Moren i den romanen er fraværende, og det er ikke min mamma i det hele tatt. Da kom den der autofiksjon-greia over meg, og noen spurte til og med. Tror folk at det er min mamma og pappa fordi boka er tilegna dem? Sånt tenker jeg på, det er vanskelig, og da får jeg dårlig samvittighet. Og fra den samvittigheten ble denne nye boka skrevet.

Men han vil for enhver pris ikke lide av det han kaller en «empatisk narsissisme».

– Mange forfattere liker å vise frem sin dårlige samvittighet. De skriver om noe de har gjort galt, viser anger, og tror så at dét gjør dem til gode mennesker. Vi renses gjennom angeren, liksom. Men saken er jo en annen: De har bare vært opptatt av seg sjøl. De ser seg selv så klart og vakkert at de mister blikket for andre. I mange av tekstene – også flere av dem i Norges uoffisielle kanon, de norske lesebøkene for videregående – finnes ingen vilje eller evne til å se andre personer i lys av klasse, politiske eller familiære forhold. Denne litteraturen sees på som god og viktig, men kolporterer jo den mest forfengelige form for empati som finnes! Jeg vil at litteraturen min skal handle om folkene den skriver om, ikke min egen dårlige samvittighet.